5

Bilder

Røed: - Dette viser strengt tatt hvor langt disse to partene står fra hverandre. Og jeg har ikke noe problem med å forstå det. De er interesseorganisasjoner for to parter i arbeidslivet med motstridende interesser. Organisasjonene skal jobbe for sine medlemmers interesser, da blir det sånn.

Les også: SJÅFØRER OG FAGORGANISERING

Les duellen mellom NTF og YTF – og deres felles utfordring til NLF.

Når det er sagt synes jeg fokuset på lønn er for stort - fra begge parter. Lønn er selvsagt viktig, men det er samtidig klar sammenheng mellom lønn og transportpriser. Det eneste partene synes å være enige om er problemet med utenlandskonkurranse og kabotasje.

Holshagen: - Nå sitter jo TM på litt større ressurser og muligheter enn både Kristian og jeg gjør, men kanskje en «livesending» med NLF versus NTF/YTF ala Solvik Olsen på direkten i en debatt hadde vært et topp program?

Jeg ser for meg TM-redaksjonen i cowboyutstyr. Still dere foran speilet og tenk: Hvordan grille foreningene på en måte slik at folk virkelig vil melde seg inn i en av dem?

- Har virkelig fagforeningene vært så dårlige at de fortjener bare 17-18 prosent av norske sjåfører som medlemmer?

Røed: - Ja! Det er mitt svar. Begrunnelsen starter fra da jeg begynte som yrkessjåfør for 21 år siden. Da var det ganske enkelt for dyrt i forhold til hva jeg følte jeg fikk igjen. Medlemsskapet var en slags forsikring dersom noe galt skulle skje, men ellers ikke noe. Og man har ikke fet lønn når man starter i yrkeslivet.

Men det mest graverende er tiden som har gått siden da! Jeg var medlem en kort periode, og meldte meg så ut. Men siden har jeg ikke hørt et pip fra verken NTF eller YTF. Jeg har aldri blitt spurt igjen. Og jeg har vel ikke akkurat vært usynlig i bransjen siden den gang?

Holshagen: - Svaret på dette ligger nok veldig langt bak i tid. Vi må grave oss ned til TIA sin oppstandelse, se litt på historien der, hvordan det utvikla seg og døde hen.

Selv mener jeg at det å skyte Cowboyen var en stor feil. Det var Cowboyen som fant opp det meste av det dagens foreninger jobber med. Men Cowboyen som kjempa og jobba for yrket sitt ble glemt. Eller ble satt på et kontor der han støva ned med hue langt nedi kontorskuffen…

Cowboyen ble nok for farlig for de store gutta. Men .. det er jo gledelig å se at foreningene snakker i sammen og begynner snakke samme språk.

- NLF mener at de med sine husavtaler bidrar til et mer organisert arbeidsliv enn det fagforeningene klarer. Rimer det med pulsen ute blant norske sjåfører?

Røed: - Hva er egentlig «husavtaler»? Jeg synes det mangler gode definisjoner her. Men dersom det kan beskrives som lokale avtaler der arbeidsgiver og arbeidstagere har blitt enige om en avtale som NLF-advokaten har utformet, da kan jeg skjønne at det er skepsis.

For den er jo da utformet kun med arbeidsgivers beste i tankene. Det kan godt være at den fungere slik situasjonen er akkurat nå, når alle er venner og forholdene er ok. Men det er ikke sikkert det er like bra hvis noe endrer seg, at det kommer nye sjef eller at bedriften får nye eier.

Da er det langt fra sikkert at avtalen er god!

Holshagen: - NLF gjør mye bra, vil ha æren for det meste og vil gjerne være Storebror. Men vi kan ikke la dem regjere fritt. Og når det er sagt tror jeg ikke grupper som yrkessjaforen er noe de er så veldig glade i heller…

Det ligger veldig mye makt i NLF, og sett utenfra skjønner man godt at de ikke uten videre lar sjåførorganisasjonene styrke seg. Holdningen oppleves som typisk «Hold kjeft unger – spis isen deres!» Underforstått «Det finnes jo sjåfører fra andre land som vil kjøre om ikke dere vil liksom…»

- Hva tenker dere selv er nøkkelen til at deres grupper nå antagelig har over halvparten av norske sjåfører som følgere?

Røed: - Jeg tror i all beskjedenhet at du skal skrive halvparten av alle ansatte i norske bedrifter. Ikke bare sjåfører og ikke bare norske sjåfører. Vi har mange medlemmer fra både Polen og Baltikum, og vi har mange medlemmer som bruker dagen på kontoret eller terminalen.

Men nøkkelen: Vi har vel bare truffet veldig bra i en felles interesse for lastebil og lastebillivet.

Holshagen: - Det viser jo at sjåførstanden i Norge faktisk er veldig opptatt av yrket sitt. At det er en stor bilinteresse, men også interesse for sikkerhet og det som skjer i bransjen. De fleste av medlemmene på yrkessjaforen er sjåfører, men det finnes også mange i gruppen som ikke er det

Som administrator for gruppen ser jeg jo og hva de fleste jobber med, og hvor mange venner de har som også er medlemmer. Dessuten har vi en del medlemmer fra andre land i Europa – og til og med USA.

- Hvordan oppsto gruppene deres egentlig?

Holshagen: - Yrkessjaforen ble i sin startet på nettstedet Nettby. Det hele startet med noen trafikkspørsmål inne på en annen gruppe der. Jeg fikk såpass respons på det at jeg like godt startet en egen Truck Stop der inne – Nettby Truckstop.

Det var jo ikke noe nytt eller revolusjonerende, men det fenget. Jeg fant fort to medhjelpere i Hans Kr. Magnor og Torgeir Abrahamsen, som var flinke til å finne og lage ting å snakke om i en gruppe for sjåfører.

Jeg jobba da samtidig som bilberger, og skal ikke stikke under en stol at noe av det vi la frem nettopp var ting som sjaførene jeg hadde taua på verksted eller berget var opptatt av. Så nattevakter gikk mye med til å utforske nettet for lastebilrelaterte ting man kunne dele på gruppen å få respons på

I motsetning til Kristian og Hils på en kollega har jeg valgt et lettvint regelverk og har få intensjoner. Jeg var i utgangspunktet ikke så interessert i dette facebook-styret, og laget min egen side på nett som lignet litt på facebook med mulighet for medlemmene å lage sine egne grupper, ha profiler osv.

Tanken var å lage et reint transportnettverk, men det kosta er enn det smakte.

Røed: - Tro det eller ei, fordi jeg er sjenert (Kristian har kallenavnet «Skravlebøtta» - red. anm). Du vet før denne fjaseboka dukket opp, da var vi jo alle sosiale. Jeg husker godt hvordan de samme folka ofte møttes på shellen på Gol. Enten vi skulle den eller andre veien, vi visste hvem som var der ute hvor de skulle. Vi timet det om vi kunne, kjørte convoy neste morgen om vi hadde natthvile og skulle samme vei.

- Men etter facebook er det jo ikke sånn lenger. Vi snakker ikke sammen lenger. Så siden jeg er litt sjenert, trengte jeg et påskudd, en unnskyldning for å gå ut å prate med folk, få i gang praten, finne ut hvem de er.

- Så prøvde jeg å lage en gruppe da, med de 70 kollegaene jeg allerede hadde på vennelisten. Fokus var på å samles for en prat, gjøre ting sammen. Hadde ikke noe å tape, tenkte jeg, mente det var verdt et forsøk…

- Takk, det er understatement nok, gutter. Så hør: Den energien som ligger i gruppene deres nå, har den kun intern kraft? Eller ligger det her også en kime til å utvikle et slagkraftig digitalt sjåførsamfunn?

Holshagen: - Energien i gruppen er vel bare et speilbilde av energien i den norske sjåførstanden. Også hvor forskjellige vi er og hvor mye meninger vi har. Ikke politisk korrekte, men bastante meninger om det meste.

Gjennom Nettby og ved å lese kommentarer på dagsavisenes sider hadde jeg jo og sett hvor «slemme» folk kunne være på nett. Det kan være ganske så horribel lesning der ute. Man vet aldri hvor en «tråd» havner, men man kan ofte se i en trådstart at dette blir helt på trynet feil.

Og samtidig vet man at det finnes betydelig kompetanse på det meste der ute. Så det er større jobb nå bare å gå gjennom profiler for å se om medlemmene virkelig har behov for å være i gruppen enn å redigere innholdet i gruppa.

Røed: - Ja, det er jeg helt sikker på at det er. Selv har jeg en rekke ideer og påbegynte prosjekter om hva vi kan og bør gjøre. Så har vi problemet da, jeg har jobb allerede. Spøk til side. Ja. Dersom noen kan stille med folk med initiativ og tid til å organisere.