2

Bilder

På vei til Kongsberg for å kjøpe pølse. Her med et lass hydrogen på vei forbi Ormemyr. Foto: Frode Tellevik

Livet i andre etasje uten heis krevde både fysisk styrke og mentalt overskudd. Den representerte noe helt nytt. Noe verden ikke hadde sett før. Det var noe legoaktig over den, men den var ikke dansk. Den kom lenger sørfra. Fra annerledeslandet Frankrike. Det er selvsagt Renault Magnum det handler om denne gangen.

Høyhuset på hjul. Bedre enn sitt rykte og et artig bekjentskap for oss som fikk prøve den som arbeidskamerat. Men den hadde sine utfordringer.

Dette kom for min egen del oftest til syne på Shellstasjonen på Kongsberg, der dagens middag gjerne ble inntatt. En driversdog-meny med agurkmiks sto ofte på menyen min på 90-tallet. Kjøre- og hviletiden var streng, den gang som nå, selv om vi opererte med skiver og ikke kort. Av og til vurderte jeg det derfor som best å innta måltidet mens hjulene rullet.

Oppover Jondalen en sen kveldsstund var man som regel alene på veien og kunne senke skuldrene litt, nyte maten. Men før man kom så langt måtte man gjennom en øvelse med høy vanskelighetsgrad. Pølse i brød i den ene neven, Cola i den andre og man hadde gjerne gått på en rosinbollepose også på veien ut av stasjonen. 　

Små steg over en isete asfalt for å komme helskinnet frem til kjøretøyet. Det gikk greit. Pølsa mellom pekefinger og tommel mens man lirket langfingeren inn under døren for å nå et håndtak man ikke kunne se. Det sa klikk og med en øvelse som inkluderte nakkemuskulatur man ikke visste at man hadde, fikk man på sett og vis åpnet døren som ruvet der oppe over hodet på en.

På dette tidspunkt sto man med pannebrasken akkurat i høyde med gulvet i hytta og eneste vei opp var via en «stige» like bak forhjulet. Noen som har klatret i stige for å male huset? Med malingsspann og pensel, lett skjelvende uten sikkert grep, med bare tyngdekraften og ryggmargsrefleksen som hjelpemiddel? I Renault Magnum ble dette en daglig øvelse.

Lillefingeren ble ofte redningen. Krampaktig bøyd rundt kaldt metall, mens man heiste seg opp, steg for steg, med pølse, cola og alt annet mellom de andre fingrene. Selvsagt kunne man satt det fra seg på terrassen mens man selv klatret opp, det gjorde jeg jo ofte, men av og til fristet ikke det. Skitne arbeidshansker og veisalt var ikke et miljø man følte behov for å marinere en driversdog med agurkmiks i.

Som regel kom man opp. Av og til ikke. Det skjedde mer enn en gang at tyngdekraften vant og ett eller annet kom ut igjen. Sengetøy, for eksempel. Rullet sammen i en ball inne i lakenet for å spare tid. Da skulle man sikte rimelig godt for å treffe den lille åpningen mellom rattet og seteryggen uten at naturkreftene sendte greiene i retur. Nei, livet i andre etasje kunne være en sann prøvelse. 　

Det positive med Magnum var at så snart man hadde klart å entre den, fikk man en kolossal mestringsfølelse. Ikke bare fordi man fortsatt hadde rent sengetøy i køyen og en fortsatt spiselig driversdog i hendene. Man satt litt over alle andre også. Litt sånn kongefølelse. Og så plassen da. Her oppe ble man belønnet med landeveiens penthouseleilighet, med flatt gulv, elektriske rullegardiner og eget terrasse utenfor.

Min gode kollega Wiggo trakk frem dette som et av høydepunktene med å kjøre Magnum, dersom noen spurte. «Jeg kan stå på terrassen og pisse om morran», sa han og gliste bredt. Vel vitende om at ingen av kollegene kunne våkne opp til slike gleder. De hadde tenkt på alt, franskmennene.

Det mest iøynefallende med Magnum var likevel utseende. Det er ikke til å komme forbi. På ujevn vei levde hytten sitt eget liv. Telehivene om våren kunne virke direkte skremmende på møtende trafikk. «Husk på å styre etter veien og ikke etter bevegelsene i hytta», formante Arild, sjefen min. Han hadde rett i det, men det føltes ofte naturstridig å ikke svare på en krengning som fikk nakkehårene til å reise seg.

Møtende kolleger ringte gjerne for å skildre sin egen opplevelse etter et møte med et førerhus som så ut til å forlate chassiset. Hytten var visstnok festet på fire luftputer, men for de fleste uinnvidde var det en uttalt sannhet at den kun hang fast i gearstangen. Den hang godt fast så lenge jeg fikk være sjåfør på den. Jeg ville ikke byttet heller. På det meste var vi sju voksne inni der, uten at det føltes kleint. «Vi samles hos Frode, han har egen leilighet»

Jeg og Magnumen fulgte hverandre en god stund. Det var et godt samliv på alle måter. At franskmennene mente vi verken skulle sove eller spise i denne lastebilen får så være. Vi fant ut av det. Og ketchup var det nok av, vaskemaskiner også…