6

Bilder

Livet i skogen er herlig, mener Tom Jensen fra Telemark. Foto: Frode Tellevik

Det er midten av oktober, kjølig i været og tidlig morgen i Vest-Telemark. Jeg er på vei til Høydalsmo for å møte dagens mann, Tom Jensen (58) fra Skien. Han kjører tømmer for Mustvedt A/S.

Selskapet drifter tre hogstmaskiner, tre lastbærere, en flisbil og fem tømmervogntog. Tom har ansvaret for et av de sistnevnte.

Det er lenge siden nå. Tror ikke jeg har møtt Tom ansikt til ansikt siden 1993, da jeg skrev en sjarmerende artikkel om ham, en tunell og en "alt for høy" bot. En artikkel vi garantert ikke kunne skrevet i dag.

Barten er borte og luggen er litt tynnere, men ellers er det Tom slik jeg husker ham. Han byr på kaffe, men jeg takker pent nei. Har ikke begynt med sånt enda. Gulvmatten foran passasjersetet får frem smilet idet jeg setter meg inn. "Shit, not you again" står det. Undres på hva som skjedde forrige gang, tenker jeg for meg selv.

Tom hjelper meg med hukommelsen. - Sist du var med satt sønnen min Martin bak i køya og leste Donald for oss. Jeg husker du var så imponert over at han kunne lese, siden han bare var fem år gammel, sier Tom. I dag er Martin mekaniker og jobber på lageret til Volmax i Skien.

24 år er gått siden sist. Tom og jeg mimrer om gamle kjente og om Haukeli, som vi begge hadde som hjemmebane på den tiden. Gode minner. Tom holdt ut lengre enn meg. Han har kjørt i 40 år nå.

Gartnerhallen, Arne Thorsen, Fossaas og Rolf Pedersen. Han har prøvd litt av hvert, men ingenting kan måle seg med tømmerkjøring. Det er noe spesielt, forklarer han. - Vi får jo sett plasser vi ikke ville dratt på tur med privatbilen en gang, sier han og smiler. Vi skal til et slikt sted i dag. Midjås, eller Flåklypa som det kalles blant tømmersjåførene.

Tom ringer og koordinerer med kollegene, så han slipper å møte noen på de siste seks kilometerne opp til lasteplass. - Mobiltelefon er veldig greit når man kjører tømmer. Før satte man gjerne ut en varseltrekant når man kjørte inn i skogen, for at de andre skulle se at det var bil der, men den hendte det jo at noen glemte, sier Tom.

Han bor i bilen fra mandag til fredag. Det er lange dager og mange kilometer for å få levert, men Tom er et reisende menneske. Parkerer han lastebilen en helg, drar han videre med bobilen eller motorsykkelen. - Jeg kommer til å kjøre til de må bære meg ut av lastebilen, slår han fast.

Midjås leverer. Vi klatrer 647 meter i løpet av 4,5 kilometer. Langt til fjells finner vi gårdsbruk som NRK nok ville besøkt hvis de hadde visst om dem. Utsikten strekker seg langt nedover Telemarkskanalen. - Se deg rundt. Det er lov å like denne jobben her, sier Tom før han entrer kranen for å laste.

Tømmersettet ligner mest på et skapsett når han er ferdig. Ordensmennesket Tom laster ikke tømmer, han stabler. - Det må se pent ut, syns jeg. Rett og fint og jevnt på toppen. Og så må vi passe på vekten. Tom laster til 60 tonn og kalibrerer vekten på bilen en gang i måneden, men det finnes svakheter. - Det blir fort misvisning. Jeg må stå på flatmark med bremsene av for å måle korrekt og det er ikke alltid så lett å få til, sier han.

Telemarkingen tror vi er innafor i dag, så vi legger i vei med sagtømmer mot sagbruket i Åmli, noen timers kjøring sørover til nabofylket Aust-Agder. Først bratt nedover fra Midjås og så rett opp igjen Skafsåberget. De har asfaltert igjen alle kjettinggropene fra sist vinter, så det beryktede veistykket er klar for nye frustrerte tungbilsjåfører de neste månedene.

Tom kjenner hver meter på denne veien. Nå kjører han manuelt og legger seg i sjette gir. Kun i den ene svingen må han ned i femte. Der er det bråstopp. Som å kjøre inn i en haug med jord. Det surkler godt med diesel gjennom 750'en. 54 liter på mila viser måleren.

Selv om han trives med tømmerkjøring, skinner det igjennom at Tom savner termokjøringen litt. Det handler nok mest om langturene, røper han. - Jeg kjører 85 000 kilometer i året nå og tar de lengste turene, men jeg savner å kunne laste en mandag og losse på fredag. Det er en drøm. Gi meg et nytt bil- og hengersett med kjøring på Finnmark, så kan vi snakkes, sier han og smiler.

For en som er vant til 160 000 kilometer eller mer fra tidligere år, er tømmerkjøring og snittfart på smale telemarksveier på under 50 km/t en ny hverdag, selv om han kjører tom den ene veien. Veien mellom Dalen og Åmli begynner å bli en vane. Det er her han ferdes 95 prosent av tiden. - Postmannen har begynt å hilse på meg når jeg møter ham, sier han ironisk.

Vi møter like mange tømmerbiler som personbiler etter hvert som vi nærmer oss Bergen Holm i Åmli, et av Nord-Europas mest moderne mottaksanlegg for tømmer. Tom losser på et bånd som mates inn i sorteringsanlegget. Her måles det ikke på gamlemåten. Alt skjer elektronisk og ved manuell kontroll. Den siste stokken sprayes oransje i enden, slik at kontrolløren vet når dette lasset er slutt. Så får skogeieren pengene sine ut fra kvalitet og mengde.

Nå skal Tom kjøre to timer tilbake for å laste mer. Han rekker halvannet lass for dagen. Drøyt åtte timer etter at vi møttes er vi igjen på Høydalsmo. Du har helt rett, Tom. Det er lov å like den jobben der. Bedre terapi i en ellers stresset hverdag tror jeg ikke man finner.

Av tømmer lages også papir. Denne saken sto i sin helhet i papirutgaven av TransportMagasinet nummer 9.2017. Du ordner enkelt et abonnement ved å klikke her!