KOMMENTAR: Ett resultat av innsatsen er at typiske saker som vi i Tungt.no tidligere var alene om, som ulovlig kabotasje, manglende kjettinger og riv ruskende crazy lastsikring, det finner du nå på forsiden av enhver nettavis med respekt for seg selv.

Mye av årsaken er at Vegvesenet også er blitt riktig flinke til å fortelle om resultatene av kontrollene på sine websider og twitter. Spesielt på utekontrollenes regiondelte twitter-kontoer ligger mye kort og informativ mat for en klikksulten journalist, med bilder og overtredelser av diverse lover og bestemmelser.

Og det er bra: Allmenn oppmerksomhet rundt det kriminelle bildet i vår sektor er en forutsetning for at det skal skje noe - på lang sikt.

For på kort sikt er jeg langt fra sikker på at situasjonen er blitt det minste bedre ennå. Spesielt ikke sett fra perspektivet til norsk lastebileiernæring. Med kriminelt mener jeg her konkurransevridende arbeidskrim/økokrim og i mindre grad trafikk-kriminalitet. For selvsagt har bandittene lært de også. Det nytter ikke stå fast eller ligge i grøften om man skal utøve lønnsom transportkrim.

Nei, problemdel 1 er at norske kontrollører ennå ikke har effektivt verktøy til å avsløre den organiserte kriminaliteten. Problemdel 2 er kanskje enda verre – sett fra næringens perspektiv – at disse bandittene IKKE prioriteres av politiet selv om de er anmeldt.

For å ta del 1 - kontrollvirkemidler

Jeg sitter akkurat med fraktdokumentene i en sak der en stor utenlandsk aktør er anmeldt for ulovlig kabotasje og sjåføren skal være tatt dokumentforfalskning. Det mistenkes systematiske overtredelser. Men om Vegvesenet kommer noen vei er en helt annen sak (og firmaet har ikke besvart våre henvendelser om en kommentar til forholdet).

Det som forundrer meg er at det fortsatt er disse forhistoriske dokumenttypene som skal være bevismateriale i en slik sak. Delvis forhåndsutfylte papirer med knudrete håndskrift og eksotiske stempler med svakt blekk.

For i dag legger enhver person og lastebil igjen så mange elektroniske spor og signaturer - ikke minst i flåtestyringsprogrammene - at denne bilens reisevei og tilhørende oppdrag skal kunne poppe opp på en app eller skjerm nær deg på et blunk.

At digital dokumentasjon fortsatt ikke kreves av transportører, eller at ikke innsyn i systemene er helt naturlige etterforskningsskritt, det er en gudegave til alle aktører som har tenkt å tøye strikken langt eller lenger. Vi snakker ikke om personvern her – vi snakker forretningsdrift med transprot av gods.

Og så del 2 - anmelde for bøtta?

«Kabotasje skal ikke politiet prioritere, sa riksadvokat Harald Strand».
«Men anmeldelser vil vi gjerne ha, sa Jan Kevin Brunvoll fra Politi Øst».

Begge sitatene er hente fra NLF-magasinet etter et kabotasjemøte i regi av NLF Østfold.

Jeg håper det er flere enn meg som synes dette høres hårreisende ut: At politiets prioriteringer styres av antall anmeldelser heller enn solide rapporter fra forskere, statlige tilsyn og arbeidslivsorganisasjoner?

Om det kan være en trøst, så sliter andre sektorer med det samme. I Dagens Næringsliv 24. februar kan vi lese at Finanstilsynet sier følgende etter stort sakskompleks er presentert: «Viktig at politiet følger opp». I et tilsvar avviser Øst politidistrikt saken da de ikke har fått anmeldelse fra Finanstilsynet…

At politiet prioriterer vold, overgrep og narko er nok alle glade for. Også politiet har en begrenset mengde ressurser de skal prioritere. Men at politiet kan siteres på at de er hjelpeløse uten anmeldelser, det hører ingen steder hjemme, og er grov misbruk av samfunnets samlede ressurser.

Politiets egen statistikk

På Politiet.no kan man gå inn i rapporten «Anmeldt kriminalitet og straffesaksbehandling 2017».

Her finner vi illustrerte tall over type saker som er anmeldt i fjor, blant annet at antall totale anmeldelser synker år for år. Samt denne forklaringen:

«Det er imidlertid kjent at mange lovbrudd aldri blir anmeldt. Blant annet viser Politiets innbyggerundersøkelse 2017 at det er stor variasjon i hvilke lovbrudd publikum velger å anmelde. Mens 75 prosent av de som hadde blitt utsatt for biltyveri eller innbrudd fra bil valgte å anmelde forholdet, var det kun 11 prosent av de som hadde blitt utsatt for trafikkfarlige hendelser som gjorde det samme. Tilsvarende valgte kun 11 prosent av de som hadde vært utsatt for sexovergrep på nettet og 17 prosent av de som hadde vært utsatt for trakassering på nettet å anmelde forholdet. Årsaker til at man ikke innleverer en anmeldelse oppgis i innbyggerundersøkelsen blant annet å være at det er mindre alvorlig, manglende tillit til politiets kapasitet og/eller kompetanse eller at problemet ble løst/ordnet opp selv.»

Eller kort forklart: Politiet styrer sine prioriteringer etter en statistikk de vet er feil. Er det rart at engasjementet eller samfunnsånden for å anmelde saker synker?

Nå tror jeg likevel det fortsatt er rimelig tillitt i befolkningen til at det norske politiet prioriterer noenlunde riktig med de ressursene som er tilgjengelig. Det som derimot oppleves som uforståelig er at det ikke bevilges nok ressurser til å ta for seg områder som har til dels store økonomiske implikasjoner for det norske samfunnet.

Transportkriminalitet er et slikt område, med langt større ringvirkninger enn de fleste får med seg. Og da hjelper det egentlig veldig lite at vi har en handlekraftig samferdselsminister som har tatt godt i for å styrke kontrollapparatet, når ikke neste ledd i kjeden, politimyndigheter og domstoler har kapasitet til å følge opp.

Men nå har Norge en relativt fersk justisminister, også kjent for handlekraft. Så da er det vel på tide at Solvik-Olsen tar et besøk hos kollega Listhaug med problemstillingen. Ingen vits å kaste vekk mye penger på kontroll og anmeldelser dersom de fleste likevel havner i søppelbøtta?