7

Bilder

...for et kommende transporthode, en slik kar som vi har avtalt å møte i dag, Simen Rørvik, må dette være en av de mest spennende plassene i Norge Foto: Haakon Førde

Vi befinner oss inne på Alnabru, hos Posten Bring. Med sine freshe, nye fasiliteter, som i tillegg er plassert “først, størst og øverst på tomta�?, omtrent eier statsfortaket Norges transportsentrum.

Og for et kommende transporthode, en slik kar som vi har avtalt å møte i dag, sjåførlærlig Simen Rørvik, må dette være en av de meste spennende plassene å være i Norge. Det går ikke et minutt uten at et vogntog passerer. Norske og utenlandske biler i salig miks, fra de mest påkostede til de bortimot stakkarslige. Her suser det forbi både fantasifullt dekorerte enbilseierbiler og eksemplarer fra de tyngtse og mest uniformerte transportaktørene i markedet. Posten Bring er en slik.

Men ikke bare snakker vi forskjellige biler. På Alnabru finner vi transportindustri på sitt ypperste, med terminaler og transportbånd for forskjellige typer gods, toglinjer, ramper til aller formål, containere av aller størrelser og hengere av de fleste varianter.

Høy securityfaktor

- Hei og kom inn, hilser den glade nordlendingen Thomas Salamonsen. For hos Posten Bring i Alfasetveien 24 kommer man ikke lenger enn til vekterne i resepsjonen før man trenger klarering eller følge. Blide Salamonsen fra Mo i Rana har for øvrig “rukket å bo i Oslo i 22 år nu�?, men det høres ikke på verken dialektener eller humøret.

Selv angir han å være født inn i Posten, med en mor som var transportleder i Mo i Rana. Fyren har ellers rukket å kjøre utallige lastebilmil før han for alvor gikk inn i transportstyring. Nå sitter han i vikarat som transportleder i Oslo, og gløder for sine seks sjåførlærlinger, tre på førsteåret og tre på andreåret.

- Totalt har avdelingen vår 40 sjåfører og 16 vogntog på linjekjøring på Østlandet, med Kristiansand og Trondheim som lengste ruter, forklarer Salamonsen, og legger entusiastisk til. - Og nå har vi i snitt over 19 timer utnyttelse på bilene i døgnet! La oss løpe inn til lærlingene som har lærlingedag og pugging til fagprøven nå.

Elev- og lærlingombudet

Men vi må vente på en gjest til først. Selv har jeg invitert med en dame til samlingen, ganske enkelt fordi hun har en viktig funksjon mellom lærlinger og bedrifter, men synes å være alt for lite kjent i bransjen vår. For TM har jo skrevet mye om lærlinger i trøbbel de siste utgavene, og likevel har vi ikke i noen sammenhenger hørt tale om lærlingombudet.

Melinda Jørgensen er elev- og lærlingombud i Oslo, og hun har kollegaer med tilsvarende posisjon i alle fylker i Norge (unntatt Finnmark). I Oslo er dette en åremålsstilling, hvor ombudet er ansatt direkte av bystyrets sekreteriat, noe som antagelig sikrer at huns står maksimalt fritt og med minimalt med bindinger til skoleverket.

- Min hovedoppgave er å informere elever og lærlinger om hvilke rettigheter og muligheter de har, og veilede dem best mulig, forklarer Jørgensen. - Men det stemmer at jeg så langt har hatt lite kontakt med sjåførfaget så langt, og det tror jeg gjelder mine kollegaer rundt i Norge også.

Og det er kanskje ikke så rart. En rundspørring hos de tre andreårslærlingen hos Posten på Alnabru kunne bekrefte at ingen av dem hadde hørt om ombudet, da ingen av dem hadde vært på førsteårssamlingen hvor hun presenterte seg. Vi har en mistanke om at det samme gjelder mnage steder i Norge.

Tøft å kjøre 25,25

Vi tre møter like godt Simen Rørvik ute på biloppstillingsplassen ved “B1�? helt øverst og nord på terminalen. Her står bilen Simen har kjørt i det siste, en Scania R520 som går med dolly og tralle, klar for foto. Dvs. nyvasket! Han har nylig vært en tur mot Trondheim, dvs til Hanestad hvor godset bytter biler, og tilbake.

- Joa, det er litt ekstra kult å kjøre 25,25, medgir han. - Men så er det jo veldig nyttig erfaring som lærling også. For det er jo ikke så mange bedrifter som faktisk har 25,25.

For undertegnede som har fylt 50 med god margin, og mange med meg, kreves det alltid litt “tilvenning�? når man ser en slik spire bak rattet. Unge Simen kunne godt ha vært den lyshårede halvdelen av Hardy-guttene, men han ratter som en mann.

- Det hender ganske ofte at folk spør om det er jeg som kjører bilen, ja. De synes vel jeg ser ung ut, smiler han passe avmålt. Og det har han jo en viss grunn til. For til dette intervjuet har vi hentet ham ut av klasserommet hvor teori og fag repeteres nå rett i forkant av den todagers fagprøven han skal gjennom for å kunne dokumentere at han kan dette med lastebiltransport.

- Fagprøven truer i nær fremtid?

– Det er veldig bra med sånne fagdager. Jeg er ikke spesielt glad i teori, det ligger jo litt bak at jeg valgte dette yrket, og det er temmelig mye vi skal kunne.

– Men fortell, hva sier de hjemme til at du, nesten ut av det blå, valgte sjåføryrket?

– De har støttet meg fullt ut, heldigvis. Det har jo også blitt like bra som jeg hadde håpet. Det er spennende og morro. Lange dager, selvsagt, men ingen yrker er vel helt perfekte.

– Hvordan endte du hos Posten?

– Jeg tror lærerne på Vestby kjente sjefene her, så jeg havnet her på utplassering to dager annen hver uke en periode. Og jeg må vel ha gjort det bra, da.

– I Posten forventer man et strømlinjeformet opplæringsløp – har det vært det?

– Helt klart. Jeg har lært nye ting stort sett hver eneste dag, opp til modulvogntogkjøring som helt klart er digg.

– Rygge til rampen også?

– Ja faktisk. Og jeg synes det er lettere med dolly og tralle enn med bil og slep. Utslagsbevegelsene går saktere og er lette å kontrollere.

– Mye pes med lasting og lossing?

– Nei, det er ikke så mye av det hos oss. Men jeg liker like godt korte turer med mange stopp, da sitter man ikke så lenge på rumpa. Det vi virkelig får kjørt oss på, er imidlertid rangering og containerbytter.

– Hvor raskt har du fått kjøre store kjøretøy? Hva tenker du om modenhet og sikkerhet og risiko?

– Jeg føler vi hadde veldig god kjøreopplæring på Hønefoss VGS, så det har aldri vært noe problem

– Vinterkjøring, var du på glattkjøringskurset før du slapp ut på vinterføre?

– Det var jeg på et halvt år etter at jeg fikk lappen, men jeg er i grunn enig at man bør ha det før vinteren. For vår del er det ikke de helt utfodrende forholdene, vi kjører mest på motorvei som uansett er brøytet og saltet. Inne på terminalområdene i vinter derimot, med rangering og containerbytter har det i perioder vært temmelig tricky, ja.

– Jobber du mer eller mindre enn du hadde ventet?

– Jeg synes det er lange dager, men det er sånn det er. Vi har heller ikke noe press på oss med overtid eller sånn.

– Men dere sover ikke i bil på disse rutene, er det et pluss eller minus?

– Hehe, jeg synes det er helt OK å komme hjem til middag

– Er det OK betaling også?

– Om jeg ikke tar feil, er kontrakten slik at vi får en normal årslønn fordelt på to år i lærlingperioden. Her i Posten har man valgt å starte med et lavt beløp i første kvarte periode, for så øke de tre neste periodene. Og akkurat nå på slutten er jo det helt greit.

– Du sitter med hodet halvt i fagprøven alt, ser jeg. Hva gruer du deg til? Lasteberegning? Kjøre- og hvilketid?

– Nææ, det går vel greit.

– Siste spørsmål da: Hvordan ser drømmebilen ut når du får jobb?

– Ulempen med å dele bil som som vi gjør her i Posten, er at du ikke får gjort så mye personlig tilpassing og renhold som du gjerne skulle gjort. Og det bør jo være Scania da. V8 eller R6 er ikke så nøye, det er viktigere at bilen ser bra og ryddig ut. Ikke jålete, men gjerne hvit og med mye lys.

Fagsjef vs. ombud

Vi tok en liten ekstra prat med Salamonsen og Jørgensen om det faktum at det er givende, men ressurskrevende å håndtere lærlinger.

– Er det best å være lærling i store bedrifter?

– Nei, det vil jeg ikke si, men heller at bedriften må sette av tid for å skape god opplæring for sine lærlinger, svarer Jørgensen. – Vi ser både gode og svake lærebedriftet i alle størrelser. I dag stilles det desuten krav til bruk av lærlinger i mange anbud – og det er veldig bra for å få opp volumet.

Men samtidig må det være lov å si at lærlingene oftest har det bedre i bedrifter som har langsiktige planer for dem, og ikke bare trenger dem til å vinne anbudet.

Derfor vil jeg understreke at det er viktig at lærlinger tar bryet med å varsle Fagopplæringen i sine fylker dersom lærebedriftene ikke oppfyller sine plikter. Fagopplæringen har et stort ansvar for å følge opp både lærling og lærebedrift.

– Hva gjør dere i Posten Bring?

– Jeg vil si vi legger ned ganske stor innsats – og mener vi får gode resultater med det. Vi har en veileder som drar rundt til de aktuelle skolene med en bil, og «selger» oss inn til elevene før de skal på utplassering. Og når eleven er her, har vi øynene åpne for eventuelle lovende prospekter. Når det kommer så langt at vi skal ta dem inn, slik vi gjør med tre nye nå i juli, er det selvsagt etter søknad og vanlig jobbintervju med HR.

– Opplever dere store forskjeller mellom elevens «ambisjoner» og bedriftens «tilbud»?

– Jeg mener vi har et faglig sett godt og bredt tilbud med forsvarlig progresjon. Det er klart vi har sjåfører som både vil raskt opp i de største bilene, og gjerne snakker høyt om flott utstyr. Men her «siler» vi litt allerede helt fra start når vi forklarer vår forretningsmodell. Vi har helt klart gode biler og utstyr, men hos oss betyr «ordentlig» at vi har en bil som er ryddig og veltilpasset til jobben, slik at den også er konkurransedyktig på kostnader.

– Hva er det lærlinger spør ombudene mest om?

– Spørsmål om riktig lønn og arbeidstid er blandt de hyppigste. Men de kanskje like viktige spørsmålene er fra lærlinger som er bekymret for om de faktisk får den opplæringen de skal ha. For alle fag har en temmelig omfattende læreplan, og vi kjenner mange eksempler der lærlingen enten må jobbe mye alene eller bare får ensidige oppgaver.

– Ja, og vi har faktisk opplevd å si nei til å ta inn lærling selv om vi er store, fordi vi ikke har hatt et relevant miljø for lærlingens læreplan, smetter Salamonsen inn.

– Generelt er vi dessuten opptatt av at de unge vi tar inn ofte har mye spennende kompetanse med seg, og ikke minst ser og finner nye måter å gjøre ting på. For det er langt fra alltid at gamlemetoden er best.