Tøffest i trynet!
Norge er som kjent et land med mye vær, og driver man i flybransjen så er det en kjent sak at vinter og kulde skaper utfordringer. Deicing, eller avising på norsk, er noe de fleste av oss har opplevd når vi skal ut å fly.
Dagens toppmoderne deicing-kjøretøy sørger raskt og effektivt for å spyle ned flyet med avisingsvæske. Dette er selvsagt ikke noe nytt, men noe som flyene måtte gjennom før i tiden også.
Bilen vi her presenterer startet nemlig sitt liv på en flyplass. Bård Valvik (64) fra Bodø har restaurert denne tøffe 1953 Ford C 500 4x4, populært kalt «Apetryne», en bil med svært lav kilometerstand. Firehjulsdriften er det Marmon-Herrington som har stått for. I dag er det originale påbygget med lift, byttet med et fint lasteplan i stedet.
28.000 km
Bårds fine Ford har tjenestegjort som deicing-bil ved flyplassene ved Florøy, Vigra Ålesund, samt Bodø. Den har vært i tjeneste både hos Braathens Safe og Widerøe, og da Bård fikk tak i bilen var den grønn med Widerøe-logo på dørene.
-Forden overtok jeg fra en kompis som har jobbet hos Widerøe i Bodø. Det er en 1953 Ford C 500, med bare 28.000 km på telleren, en såkalt COE, forteller Bård til Veteranlastebilen.
Han som Bård overtok bilen av, kjøpte den hos Widerøe på 90-tallet for å bruke noe av det utstyret som bilen hadde. Blant annet noen store glassfibertanker som skulle brukes til flytebrygge. Etter det ble bilen stående en stund til han bestemte seg for å kvitte seg med den.
-Jeg fattet da interesse og fikk overta bilen i 2002. Jeg fjernet alt fra hytta og bakover, inkludert en bakmontert Sesam-kran med korg som teknikerne sto i ved avisning av flyene. Denne ble solgt til en kar som skulle bruke kranen på en kai, legger han til.
Bård satte så bilen i garasjen og begynte demontering av alt tilhørende hytta, vindusruter, instrumenter, samt brytere og elektrisk anlegg. Så ble hytta tatt av chassiset og plassert på en pall som kunne flyttes etter hvert som den sto i veien.
Videre ble alt plukket bort; motor, gearkasse, reduksjonskasse, akslinger foran og bak, pluss fjærer. Det er jo ingen ting av dette som er «bærbart», så mange metoder ble tatt i bruk for å få tatt vare på alt. Jekktralle, samt løfteanordninger av forskjellige slag, både hjemmelaget og proffutstyr.
Satt i tenkeboksen
-Når alt var kommet på plass ble det en periode hvor jeg satt i tenkeboksen. Gidder jeg å begynne å jobbe med dette her, og hvor mye skal jeg legge i dette prosjektet? Det gikk vel noen år før jeg bestemte meg for å kvitte meg med hele greiene.
Prøvde en annonse i Norsk Motorveteran, men fikk ikke noen stor respons. Dermed fortsatte det å ta en masse plass i garasjen. Ramma lå på sida, vel å merke på høykant i garasjen, men ble etter hvert flytta ut da jeg trengte mer plass der, sier Bård.
Da Bårds datter Linda skulle bygge hus på nabotomta, måtte ramma bort i forbindelse med veibygging. Dermed måtte han ta en avgjørelse; skulle han skrote hele prosjektet eller ta vare på det? Heldigvis valgte han det siste. Dermed ble det sandblåsing og lakkering av ramma, før alt var på plass i garasjen igjen, denne gang på bukker.
Grønn eller blå?
-Da var gnisten tilbake med en gang. Del for del ble dratt frem, noe sandblåst, andre slipt ren på stålet, grunnet og ny lakk på. Hvert enkelt fjærblad er nedslipt. Nå gikk det slag i slag. Hytta hadde en del rust som jeg skar bort og sveiset nytt. Dørene var ganske makkspist, spesielt i nederkant så det måtte lages nytt.
Den hadde også en kinkig skade over frontruta etter at kranen som lå fremover i hvilestilling hadde bikka nedpå, men jeg klarte å rette dette etter hvert. Nå ble den sandblåst og en grunning lagt på. Det ble en masse sparkelarbeid før lakkering. Fargevalg var egentlig en grønnfarge, men etter at jeg så en tilfeldig forbipasserende bil på en bensinstasjon, falt valget på en nydelig blåfarge i stedet, Sier Bård.
Hjelp av familien
Det gamle påbygget var historie så valget falt derfor på å bygge et fast lasteplan bygget i tre. Det er limet og skrudd fast med skruer som er nedfelt i treverket og deretter er alle skruene dekket med hjemmelagde treplugger, totalt 450 stk. Montering, bestilling av diverse deler fra USA, som brytere, dørhåndtak, nytt ledningsnett og forskjellig annet.
-Interiøret med taktrekk, dørtrekk, solskjerm og seter er sydd og montert av min yngste datter Linda, som har gjort en fantastisk jobb. Dessuten har et av barnebarna, Emilie, også hjulpet til når fingrene til gamlingen ble for klumpete, forteller Bård.
Som flyplassbil hadde Forden blitt pent behandlet og med bare 28.000 km på telleren var motor, gearkasse fordelingskasse og aksler i god stand. Motor er i original stand, der bare dynamo og starter er overhalt, i tillegg til ny coil og nytt originalt elektrisk anlegg. Gearkasser og akslinger er urørt.
Mens lastebilen har fått nye bremser rund baut. Bård har prøvd å få tak i bilder av bilen slik den var da den var i jobb på flyplassen, men har ikke fått napp ennå. Men vi kan presentere bilde av en identisk bil i denne artikkelen.
Han hadde først planer om å ha lastebilen ferdig i 2016, men ble rammet av sykdom og mistet derfor en god del tid. Først i September 2018 kom skiltene på. Bård valgte W for Nordland, 500 for biltypen og 53 for modell.
Bilinteressert
Det sier seg kanskje selv at en kar som setter i gang å restaurere en slik lastebil er over snittet interessert i gamle biler? Og Bård er intet unntak i så måte. Han forteller at han har vært ekstremt interessert i bil siden barnsben av.
-Jeg hadde en bror som tidlig fikk bil og startet med drosje, ambulanse, lastebil og diverse annet, så bilgalskapen kommer vel derfra. Jeg var lei av skole etter 9-årig skole, så jeg fikk meg sommerjobb på Bodø Aktiebryggeri i 1970, noe som endte med 6 år i bedriften.
Etter at jeg tok førerkort i 1972 så ble jeg hjelpemann og sjåfør der frem til mai i -76. Fikk da jobb som bussjåfør i Saltens Bilruter Bodø. I dag heter det Nordlandsbuss og i mai har jeg 43 år i firmaet. Ellers blir det mye bil og motor. I tillegg til lastebilen har jeg en 1929 AA Ford, vel og merke noe amputert som jeg ikke vet riktig helt hva jeg gjør med. Jeg har også en 1962-modell Opel Kapitän L som jeg henger en så godt som strøken 1976 Bjølseth campingvogn etter, når vi er på tur.
En tohjuling har jeg også. Det er en 1981 Honda CD 200 motorsykkel som har kommet fra Sri Lanka. De er produsert for Pakistan og Sør-Afrika, så det er ikke mange av dem på disse breddegrader. Ellers må jeg legge til at jeg er veldig fornøyd med resultatet når det gjelder -53 Forden, og håper å få vist den frem til mange interesserte, avslutter Bård Valvik, den stolte eier av en nyrestaurert Ford «Apetryne»!