15

Bilder

I 1903 fantes det 1403 automobiler med forbrenningsmotor i Tyskland, men ingen av disse tilhørte et brannvesen. Årsaken var at forbrenningsmotoren ble ansett som for upålitelig å bruke i en brannbil, dessuten var man bekymret for å rykke ut til brann med et bensindrevet kjøretøy. Foto: Magirus AG

Selv om denne Magirus-historien vi nå skal se på går 155 år tilbake i tid, er Magirus-navnet enda eldre. Det stammer fra 1557 da Johannes Koch var ferdig med en strålende utdannelse. Det var på den tiden vanlig å endre etternavnet sitt til latinsk. Koch er tysk for kokk, mens det på latin blir archimagirus. Dermed byttet Johannes Koch etternavn til Magirus.

Vi «spoler» tiden fram til 1824 da Conrad Dieter Magirus blir født i den tyske byen Ulm. Lite visste man da hvilken betydning han ville få for etablering av brannvesen og, ikke minst, utviklingen av effektive metoder for brannslokking. I 1846 danner han, sammen med andre unge studenter, en gymnastikklubb i Ulm. Klubben får en slangevogn fra byen, som skal brukes til brannslokking. Det blir starten på det hele.

Blir brannsjef

Et par år senere blir gymnastikklubben mer og mer rettet mot brannbekjempelse og danner sitt eget brannvesen. Magirus utvikler flere tekniske løsninger, og utgir en bok om brannbekjempelse som blir meget populær. Han blir snart brannsjef i Ulm og reiser etter hvert rundt i Europa for å lære mer. I 1866 lanserer han en hestedrevet slangevogn med pumpe. Framme ved brannstedet brukes hesten på en tredemølle for å drive brannpumpa. Få år etter lanseres hans unike stigeløsninger på markedet. Den svingbare stigeløsningen blir lansert i 1892, montert på en hestevogn. Men allerede året etter står en «stigebil» ferdig, der pumpa er drevet av en Daimler-motor på 6 hk. Her var stigen videreutviklet, og deler av de tekniske løsningene brukes faktisk fortsatt. I 1895 dør Conrad Dieter Magirus. Hans sønner driver bedriften videre.

Motorisering

I 1903 fantes det 1403 automobiler med forbrenningsmotor i Tyskland, men ingen av disse tilhørte et brannvesen. Årsaken var at forbrenningsmotoren ble ansett som for upålitelig å bruke i en brannbil, dessuten var man bekymret for å rykke ut til brann med et bensindrevet kjøretøy. Først ble brannutrykning foretatt med hest og vogn, mens det etter hvert ble dampdrevne og elektriske kjøretøy. Magirus hadde også vært tungt inne i utviklingen av dampkjøretøy, og deres første dampdrevne brannbil så dagens lys i 1902. I 1913 leverte de to dampbrannbiler til Køln, den ene var en stigebil med Magirus sin patenterte svingbare stige på 22 meter. Også stigen ble drevet av damp og var verdens første mekanisk drevne.

I 1906 leverer så Magrus den første bensindrevne stigebilen. Den går til Cape Town og har en stige som heises og svinges for hånd, men der forlengelsen av stigen skjer ved hjelp av gass fra en Karbondioksid-maskin.

Samtidig med utvikling av brannbiler, jobber Magirus også for det tyske forsvaret og leverer både teleskopiske radiomaster, høydeutstyr og et mobilt kjøkken som fikk tilnavnet «Gulasj-kanonen».

Utbruddet av første verdenskrig fører til at produksjonen endres til militærproduksjon, og i 1916 starter Magirus å produsere militærlastebiler. Etter krigen overlever fabrikken på brannutstyr, samt reparasjon og vedlikehold av brukt utstyr. I 1918 leveres også den første brannbilen som er bygget på et Magirus-chassis. Tidligere har de bygget brannbiler på andre produsenters chassis.

Vanskelige tider

Etter første verdenskrig er det tøffe tider i Tyskland. Stor arbeidsløshet og hyperinflasjon skaper store utfordringer for de aller fleste. I 1923 får arbeiderne hos Magirus lønnen betalt i «Magirus-valuta» i et forsøk på å bekjempe hyperinflasjonen. Selv om den økonomiske situasjonen i landet er dårlig, begynner ordrebøkene til Magirus å fylles opp igjen. Men dårlig ledelse og dårlige beslutninger sørger for at gjelden øker, og i 1927 har Magirus hele 4,3 millioner Reichsmarks i gjeld. Året etter kommer det nye folk inn i ledelsen som begynner på jobben med å snu bedriftens økonomi. Men børskrakk i USA sendes også Europa inn i tøffe økonomiske tider. I 1932 selger Magirus en av fabrikkene til byen Ulm, og får etterlengtet kapital. Ordrebøkene begynner igjen å fylles opp, og Magirus starter å bygge egne dieselmotorer til sine kjøretøy. I 1934 blir Magirus forsøkt overtatt av industrimannen og medlem av det tyske Nazi-partiet, Fritz Kiehn, men planen går i vasken på grunn av manglende finanser. Kiehn starter samtaler med Klöckner Group for å unngå konkurs. Resultatet er at Klöckner-Humboldt-Deutz AG overtar Magirus i 1936. Samme år blir Magirus den første produsenten som produserer mer enn 100 brannbiler i samme serie. Og fabrikken som ble solgt til byen Ulm kjøpes tilbake igjen. Etter at Klöckner Group har overtatt Magirus, ble kjøretøyene gradvis utstyrt med Deutz-motorer i stedet for Magirus egne motorer.

Andre verdenskrig

Etter at nazistene kom til makten i Tyskland i 1933, fikk Magirus stadig flere bestillinger fra myndighetene, blant annet kjøretøy som skulle brukes til propaganda. Og propaganda ble også en del av den daglige rutinen i Magirus-fabrikkene.

Under den andre verdenskrig ble produksjonen hos Magirus dreid mot krigsproduksjon. Samtidig med krigsutbruddet ble stadig flere arbeidere utkommandert til det militære, men det var først i 1942 at det ble prekært. Årsaken var Nazi-Tysklands problemer med krigføringen på Østfronten, og 2000 arbeidere ble sent i krigen. Disse ble delvis erstattet av kvinner, i tillegg ble det tatt i bruk om lag 3000 tvangsarbeidere.

Under krigen fortsatte Magirus å produsere brannbiler og -utstyr, og etterspørselen ble stadig større på grunn av bombingen av tyske byer. I tillegg produserte de mobile brannpumper, militærlastebiler, beltevogner, ja til og med enmannsubåter! Produksjonsforholdene ble stadig verre, grunnet de alliertes bombeangrep. I en serie bombeangrep i 1944 blir de to fabrikkene kraftig skadet, den ene med 50% den andre med 80%.

50-tallet

Etter at Nazi-Tyskland hadde kapitulert i 1945, kom produksjonen raskt i gang igjen etter en godkjenning fra okkupasjonsmakten. I prinsipp kommer alle bestillingene nå fra de amerikanske styrkene. I tillegg til å serve og reparere amerikanske militærlastebiler, startes det produksjon av traktorer. Dessuten har bombingen av tyske byer ført til et skrikende behov for brannbiler, busser og lastebiler.

Allerede i 1944 lanserte Deutz sin etter hvert velkjente luftavkjølte dieselmotor, men den kom ikke i vanlig serieproduksjon før i 1948. Motorene med den store kjølevifta, hadde en spesiell gange og tyskerne kalte de for «Staubsauger» (Støvsuger) på grunn av motorlyden. Motorene skulle vise seg svært driftssikre og ble svært populære, særlig i områder med ekstreme temperaturer.

I 1950 lanserer Magirus sin TLF 15/50 der tank, pumpe og resten av utstyret er innebygget i påbygget. Året etter kommer den nye lastebilserien med «folkevogn-snute» og «alligator-panser». Designet var gjort mulig fordi bilene hadde luftkjølt Deutz-motor og derfor ingen radiator.

I grillen tronet Magirus-emblemet som er en M med kirkespiret til kirken i Ulm, der fabrikken lå. Selv om den rundsnutede lastebilen etter hvert fikk et mer firkantet preg på fronten, ble noen modeller produser med den runde fronten fram til 1967.

I 1953 startet Magirus å produsere flyttbare brannpumper som ble drevet av luftkjølte Volkswagen-motorer. Mange slike fant også veien til Norge. I 1955 viser Magirus fram en frambygd lastebil med tippbart førerhus, men da modellen kommer på markedet er førerhuset ikke lenger tippbart.

Mange husker vel planetnavnene på Magirus lastebilene? Jupiter, Mercur, Pluto, Saturn, Sirius og Saturnus. Navnene skal visstnok være inspirert av at lastebilene hadde planetdrev som navreduksjon.

Selv om Magirus nå produserer stadig mer sivile lastebiler, er fokuset på brannbil-produksjonen fortsatt stort.

Nye tider

På Frankfurt Motor Show i 1963 presenterte Magirus en helt ny serie med frambygde lastebiler, med modellen «Transeuropa» som toppmodellen. Denne hadde et førerhus der taket var forhøyet bak førerplassen for å gi bedre plass i hytta. Førerhustypen hang faktisk med (med noen endringer) helt til 80-tallet. Utseende på den nye lastebilserien er et kubisk førerhus med en grill med horisontale ribber, som går i hele frontens bredde. Som et resultat av den nye serien leverer Magirus sin første frambygde lastebil i 1965.

I 1970 lanserer så Magirus det som skal bli deres siste snutebil. En knalltøff lastebil med rette linjer i designet. Utseendet var faktisk med fram til 2003 (da som Iveco), men etter 1978 bare i modeller med allhjulsdrift.

Etter hvert opplevde Magirus tøffere tider og begynte å se seg om etter en partner. Resultatet ble at de gikk inn i Iveco i 1975. Magirus-navnet hang med en stund til. De første årene i Iveco brukte man fortsatt navnet Magirus Deutz, med et lite skilt med en «I» for Iveco ved siden av. I 1980 var de luftkjølte Deutz-motorene historie i Magirus-sammenheng og etter hvert fikk lastebilene Iveco-navnet som det dominerende kjennetegnet i fronten.

Den som trodde at Magirus er død og begravet tar feil. I dag, 155 år etter starten på eventyret, er Magirus brannbilprodusenten til Iveco, med fabrikk i Ulm, Tyskland. I fronten på brannbilene står Magirus over Iveco-logoen. Og Magirus-stigen er fortsatt med i produktporteføljen. Gadd vite hva Conrad Dietrich Magirus ville sagt om det?

Kilder: Magirus av Marin Nestler og Wolfgang Rotter, Magirus AG, Norsk Lastebilleksikon Bind I og II av Asbjørn Rolseth, Wikipedia

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Veteranlastebilen nr 07 2019. Flere bilder under.