Volvoen til Sties Termo-Transport AS
Det er en sen søndagskveld på midten av 90-tallet. Artikkelforfatteren er på jobb, da det ringer på callinganlegget på postterminalen i Sarpsborg. «Jeg kommer med gods fra Ellos i Jönköping». Nok en lossing tenker jeg, og rusler bort for å hente gaffeltrucken.
Artikkelen ble først publisert i Veteranlastebilen - abonner her.
Dette er i glansdagene til postordrebutikkene, og Sarpsborg er terminalen som får alt Ellos-godset til hele landet. Til tider er det fem, seks vogntog i kø for å losse. Men akkurat denne lossingen skiller seg fra mengden.
Starstruck
Ute på plassen står en blå og hvit lastebil med henger, og navnet Sties Termo-Transport AS er tydelig, til tross for kveldsmørket. Jeg åpner en av portene og sjåføren rygger inntil rampa.
Ut hopper en kar med foret blå arbeidsjakke, der Sties Termo-Transport er brodert med røde sting over ryggen, og sjåførens navn er brodert på brystet.
Som ivrig lastebilsjåfør og bilinteressert ble jeg faktisk litt «starstruck» der og da. Joda, det var bare nok et lass med postordrepakker, men legendestatusen til Sties og sjåførene i selskapet var velkjent.
De hadde de tøffeste turene og den beste betalingen, og opplevde eventyr på hver tur. Det var i alle fall det en del av oss andre trodde. Dette var noe annet enn å kjøre postens containere rundt på østlandsområdet, slik jeg drev med.
Sties-Volvo?
Vi spoler tiden noenogtjue år framover i tid. Jeg sitter foran PC-en og sjekker Facebook. På en av gruppene der inne dukker det opp bilder av en Volvo F12 i umiskjennlige Sties-farger. Ganske raskt blir det klart at en ny Sties-bil er i ferd med å bygges opp.
Dette må sjekkes nøyere. Ganske raskt fant jeg ut at dette er en bil som bygges opp av to karer med navnene Leif Røvik og Stein Erik «Guris» Gurigard, ikke akkurat noen ukjente personer i transportbransjen.
Selv om de i dag begge jobber i Volvo, har de lang erfaring fra både lastebilratt og transportbedrifter. Ikke minst har de henholdsvis 11 og 13 år som sjåfører i Sties Termo-Transport AS. Leif endte som befrakter, før han startet i Volvo i 2000. I dag er han bruktbilsjef hos Volvo.
«Guris» ble ved sin lest, og fulgte med over da Sties ble Nor-Cargo og til slutt Bring, der han jobbet fram til 2015, da også han gikk til Volvo, der han i dag har ansvaret for utleiebiten.
Gullalderen
Vi sitter på et møterom hos Volvo på Furuset i Oslo, og praten kommer raskt inn på karrieren som Sties-sjåfører.
– Du vet vi tjente gode penger. I 1986 var jeg bare noen få tusen fra å runde en halv million i årslønn som sjåfør. Da lå en industriarbeider på mellom 150.000 og 170.000. De beste sjåførene hos Sties tjente jo mer enn direktøren i selskapet. I dag tjener direktøren tre ganger så mye som sjåføren, forteller Stein Erik med innlevelse.
Nå rant ikke pengene inn av seg selv. Det lå hardt arbeid bak. I 1987 kjørte han 60 innenlandsturer mellom Molde og Oslo, i tillegg til 15 ukesturer på utlandet.
– Vi var på jobb ca. 23 døgn i måneden. Tommelfingerregelen var minimum én innenlandstur og én utenlandstur i uka. Da tjente sjåføren penger, samtidig som bilen dro inn penger, legger Leif til.
Praten går lett og latteren sitter løst. De to vennene har hengt sammen mer eller mindre siden ungdomstiden i hjembyen Molde. Men vi kan ikke ta med alle historiene her – det får bli ved en senere anledning.
Stolthet
– Hvorfor valgte dere å sette i stand en «ny» Sties-bil nå?
– Vi har noe i oss – en stolthet over reisen vi har vært med på. Sties-tiden var noe helt spesielt, svarer Leif. Stein Erik nikker samtykkende.
– Det er en tid som vi ikke glemmer, og det ser ut til at svært mange andre er opptatt av dette også. Jeg fikk et svært personlig forhold til UR 44515, F12-ern jeg fikk ny i 1986. Den sviktet meg aldri og jeg kjørte den 1,3 millioner km fra 1986 til 1993. Det er på en måte den bilen vi har prøvd å gjenskape, legger han til.
Nå mener sikkert «original-politiet» at det er feil å bygge opp en Sties-bil på noe som egentlig ikke har vært i Sties, men akkurat denne de nå har laget en Sties-versjon av, var opprinnelig bestilt av Arne Pedersen Transport.
Og siden både Sties Termo-Transport og Arne Pedersen Transport ble kjøpt av Kosmos i 1986, føler Røvig og Gurigard at slektskapet er til stede i lastebilen.
Sties Termo-Transport
Da de to satte i gang med dette prosjektet regnet de med at firmanavnet Sties Termo-Transport var i Brings eie, men det skulle vise seg at navnet var ledig.
Dermed var de ikke snauere enn at de etablerte Sties Termo-Transport AS på nytt! I tillegg har de to også sikret seg domenenavnet www.sties.no.
Volvoen de to har satt i stand fant de til salgs på nettet. Da sto den i Setesdalen som planbil. Den hadde bare gått ca. 450.000 kilometer siden ny, og var derfor i god teknisk stand.
Men da de tok av påbygget fant de litt rust, så det ble en sjau på det, før bilen ble fraktet til Värmlands Lastbilskonsult i Sverige for lakkering.
En termobil må jo ha påbygg, og de to lette med lys og lykte etter et tidsriktig skap. De som dukket opp hadde ymse bakgrunn som lagerskur etc. og tidens tann hadde satt sine tydelige spor. Det ville bli så dyrt å restaurere at de i stedet bestemte seg for å bygge nytt.
Bussbygg tok på seg oppdraget. De fant «gamle» hengsler og beslag på lageret, andre detaljer lagde de på nytt så de skulle se riktige. Resultatet har blitt veldig bra, og Leif og Stein Erik berømmer Bussbygg for bidraget for å få ferdig lastebilen.
Når det gjelder kjøleaggregatet så er det sjekket opp av Nakkens Kjøleservice AS, og fungerer som det skal.
– Vi snakker om å sette bilen i trafikk og ta noen turer på utlandet. Derfor er bilen registrert med tanke på dette og da måtte vi også montere underkjøringshindere. Ellers er vi ikke helt ferdige. Vi skal gjøre litt innvendig, videre skal frontfanger sjekkes opp.
– Vi har heller ingen henger til bilen, den som henger etter nå har vi fått låne av Espeland Transport. Men vi er fornøyd, ikke minst når vi ser all oppmerksomheten bilen får, avslutter Leif Røvik og Stein Erik Gurigard før de gir undertegnede tilbudet om å hente vogntoget på Møre og kjøre det til Oslo.
Jeg svarte ja (bombe).
Endelig Sties-sjåfør
Hva hadde jeg gjort? Takket ja til å kjøre Sties-Volvoen trygt fra Møre til Oslo – jeg som ikke har kjørt vogntog på noen år nå! 385 hester og manuell kasse. Hva med giringen? Split og range, unngå bomgiring, stole på meg selv, 1000 tanker svirret gjennom hodet på en gang.
Men jeg gledet meg mer enn noe annet. Endelig skulle jeg være Sties-sjåfør, om enn uten lass, men i et strålende vær som ikke kunne vært bedre.
Jeg har fagbrev som yrkesjåfør tunge kjøretøy, og har kjørt aktivt i mange år med manuelle girkasser. Ca. 12 år i Posten som sjåfør, før det ble testkjøring av lastebiler og vogntog både i YrkesBil og TransportMagasinet.
Jeg fant raskt ut at jeg ikke hadde glemt gamle kunster. Vel, jeg glemte å skyve inn stopperen ved første startforsøk, og jeg oppdaget fort at sperreventilen til bremsene også var aktivert, men resten av turen gikk som en drøm!
Ikke en bom på girvalg, den herlige duren av sekseren under dørken, trygge kjøreegenskaper og en treakslet henger som oppførte seg eksemplarisk bidro til det.
At det i tillegg ble nesten en signingsferd gjennom Romsdalen og ned Gudbrandsdalen, med vogntogsjåfører som blinket, hilset og holdt tommelen opp, var toppen av kransekaka.
Da vogntoget sto trygt parkert i Oslo tenkte jeg at dette var en altfor kort tur. Her burde jeg bare fortsatt å kjøre, men alt har en ende. Og skulle herrene Røvik og Gurigard ha behov for en sjåfør i Sties Termo-Transport, så er det bare å ringe!
Artikkelen ble også publisert i Transportmagasinet nr 10 2019