RETRO: Nazi-jernbanen skulle til Kirkenes
KETIL GJØLME ANDERSEN, NORSK TEKNISK MUSEUM
Høsten 1940 ga Adolf Hitler grønt lys for byggingen av en firefelts Reichsautobahn mellom Halden og Trondheim. Oppdraget ble betrodd rustningsminister Fritz Todt, som ledet byggeorganisasjonen som bar hans navn: Organisation Todt (OT).
Nytt land til riket
Todt hadde siden 1933 hatt ansvaret for å anlegge den tyske Autobahnen. Nå ville han «legge nytt land til riket» ved å knytte Norge til det kontinentale Autobahn-systemet. Todt så for seg en nord-sørgående akse gjennom Europa, en «stor germansk vei» med Trondheim som endepunkt.
Etter en ekspressutredning av ulike traséforslag bestemte Todt i mars 1941 at den tretti meter brede veien skulle følge Rendalen og Østerdalen sørover mot Oslo. På strekningen Trondheim—Nypan—Melhus kunne man denne sommeren se de karakteristiske trepinnene som markerte traseen.
Gigantisk
Autobahn-prosjektet hadde en sivil innretning. I kjølvannet av det tyske angrepet på Sovjetunionen 21. juni 1941, ble prosjektet stilt i bero. Hensynet til krigføringen måtte komme i første rekke. Det hindret likevel ikke Hitler i å sette i gang nye store infrastrukturprosjekter.
Etter at den tyske lynkrigen i øst stanset opp på sensommeren, oppstod det en forsyningskrise ved Murmanskfronten. Ifølge Hitler kunne krisen løses ved å bygge jernbane gjennom Norges tre nordligste fylker. Det innebar at den eksisterende Nordlandsbanen måtte forlenges med 1300 kilometer, fra Mo i Rana til Kirkenes.
Prosjektet var gigantisk, og skulle gjennomføres i rekordtempo. I løpet av halvannet til to år måtte den nye Polarjernbanen ferdigstilles, forlangte Føreren. Arbeidskraft ville ikke bli noe problem. Byggingen skulle gjennomføres med «hensynsløs utnyttelse av sovjetiske krigsfanger».
Mission impossible
Oppdraget endte opp hos OT i februar 1942. Hele strekningen til Kirkenes hadde vært utredet av NSB i mellomkrigstiden, mens det ennå var aktuelt å bygge en Kirkenesbane i norsk regi. Men fordi tyskerne valgte en annen trasé, hadde disse utredningene begrenset verdi. Mesteparten av underlagsmaterialet måtte opparbeides fra grunnen.
Det var virkelig en polarjernbane som skulle bygges. Banen krysset 67 grader nord over Saltfjellet, og 71 grader nord innerst i Porsangerfjorden. Den nådde sitt høyeste punkt 800 meter over havet og skulle bygges i ugjestmildt, arktisk klima. Det måtte sprenges 100 kilometer tunell i den hardeste norske granitten.
Å forsyne anleggsvirksomheten var en logistisk utfordring. Store mengder byggematerialer skulle skipes inn til steder der det knapt fantes infrastruktur. Før det kunne legges skinner, måtte det bygges dypvannskaier og anleggsveier. Nesten alle innsatsfaktorene ble hentet i Tyskland. Det trengtes millioner av tresviller og stål tilsvarende 10-12 Eifeltårn. OT organiserte byggingen ved å knytte til seg flere titalls private tyske byggefirmaer. Firmaene ble tilført byggematerialer og arbeidskraft, i første rekke sovjetiske krigsfanger. På det meste arbeidet opp mot 25.000 sovjetere på anleggene.
Kjempefiasko
Polarjernbanen ble en fiasko i det store formatet. Etter nederlaget ved Stalingrad i 1943 hadde Hitler motvillig akseptert at banen i første omgang «bare» skulle ferdigstilles til Narvik. Men heller ikke i nedjustert versjon klarte OT å fullføre prosjektet. I 1945 var det ikke mulig å kjøre tog lenger enn til Dunderlandsdalen, fem mil nord for Mo i Rana. På strekningen nord for Fauske var arbeidet kommet så kort at Stortinget oppfattet det som urealistisk å fullføre banen til Narvik.
Hvor mye Polarjernbanen kostet, er ikke lett å beregne. Et grovt anslag går ut på at OT brukte 300 millioner 1945-kroner på prosjektet, rundt sju milliarder i dagens pengeverdi. Den høyeste prisen ble betalt av de sovjetiske krigsfangene. Over 2200 døde mens de bygget Polarjernbanen, ytterligere 1000 omkom i skipsforlis på vei til jernbaneanleggene i nord.
Tvilte etter hvert
At det skulle være mulig å bygge jernbane til Kirkenes i løpet av to år var det ikke så mange som trodde var mulig. Fritz Todt advarte mot gjennomføring av prosjektet. Som en av sine siste embetshandlinger før han omkom i en flystyrt i februar 1942, forsøkte han til og med å hindre at banen ble tilført ressurser fra Tyskland.
Etterfølgeren, Albert Speer, lovet Hitler å fullføre prosjektet, men også han begynte raskt å tvile på fornuften i det. Den prekære ressursmangelen i Tyskland, gjorde det stadig mer absurd å sende maskiner, fagarbeidere, stål, betong og trevirke til et jernbaneprosjekt som først kunne ferdigstilles en gang i fremtiden. Polarjernbanen stjal ressurser fra viktigere prosjekter og svekket Tysklands sjanser til å vinne krigen.
Kontroll over Norge
I boken «Hitlers byggherrer. Fritz Todt og Albert Speer i Norge» har jeg analysert Polarjernbanen inngående. Jeg argumenter for at banen må forstås i lys av teknologioptimismen som preget deler av den nazistiske føringseliten, ikke minst Hitler selv. Til tross for at Hitler gjerne begrunnet prosjektet ved å vise til den akutte forsyningskrisen i nord, hørte banen først og fremst hjemme i planene for det som skulle komme når krigen var over. Både Autobahnen til Trondheim og Polarjernbanen var del av et rompolitisk prosjekt som handlet om å gi Europa en ny politisk geografi.
For Hitler var polarjernbanen en nøkkel til å sikre kontroll over Norge på lengre sikt: «Et fast grep om Norge får vi først når det går jernbane til Kirkenes», uttalte han i august 1942. I siste instans skulle banen sikre grepet om hele nordkalotten. Med en seierrik utgang på krigen kunne Polarjernbanen kobles sammen med den eksisterende Murmanskbanen, slik at det oppsto en sammenhengende forbindelse fra Oslo til St. Petersburg.
Fra førerbunkeren
Hitler tviholdt på sitt nordlige jernbaneprosjekt til det aller siste. Fra dypet av bunkeren i Berlin kunngjorde han 16. april 1945 at byggingen av Polarjernbanen skulle drives fram med full kraft. Selv om det gikk på bekostning av de stridende kreftene, skulle banen ha høyeste prioritet i tildeling av kull, drivstoff og transporttjenester.
Vissheten om at Organisation Todt strevde med å legge skinner i retning Ishavet, gjorde det muligens lettere for Føreren å holde fast på sine forestillinger om et nasjonalsosialistisk storrike i Europa også etter at alt håp var ute.