DEBATT: Når innleiekartet stemmer dårlig med terrenget - Assemblinsjefen kommenterer
ARBEIDSLIV: Arbeidsminister Hadia Tajik varsler kraftige innstramminger i bemanningsmarkedet. Med tung støtte fra arbeidstakernes hovedorganisasjoner, rasler regjeringen med sablene og går særlig i strupen på bygg- og anleggsbransjen. Prosessen som er i gang, kan fort ende med et forbud mot bruk av innleid arbeidskraft i Oslo-området.
Som en stor aktør i norsk byggebransje, tar vi mer enn gjerne vår del av ansvaret for å få bukt med den useriøse delen av bemanningsvirksomheten, sikre at selvfølgelige prinsipper om likelønn og likebehandling blir ivaretatt, og ikke minst motivere og legge til rette for at vi skal utdanne flest mulig håndverkere i vårt eget utdanningssystem.
Mye av den politiske debatten om bruk av innleide ressurser har imidlertid blitt så unyansert, og uten forankring i realiteter, at det føles vanskelig å sitte stille i båten og ikke imøtegå en del av argumentene og påstandene som bringes til torgs.
I motsetning til hva fagbevegelsen og store deler av det politiske miljøet synes å mene, opplever nemlig vi en bransje som har kommet langt i å etablere gode prosesser og ryddighet rundt innleie av arbeidskraft. Ingen vil påstå at vi er i mål, aller minst vi som er i bransjen.
Men det konstante søkelyset på temaet de siste årene har hatt effekt - på begge sider av utleiebordet.
Assemblin og egne ansatte
Med 800 faste medarbeidere, er Assemblin AS et firma som er fundamentert på egne ansatte. Utvikling av våre egne folk; montører, ingeniører, lærlinger, funksjonærer og ledere, er en del av vår policy og vår konkurransekraft. Vi har, og vil alltid ha, dette som fundament for virksomheten - fordi vi synes det er ryddig, og fordi vi har erfart at det gir oss den beste og mest effektive gjennomslagskraften i markedet.
Denne policyen innebærer også kontinuerlig søkelys på rekruttering av nye medarbeidere og bevisst satsing på lærlinger. For øyeblikket har vi over 110 lærlinger på lønningslista. Vi har etablert rekruttering av kvinnelige produksjonsarbeidere som et eget satsingsprosjekt. Vi har et ambisiøst og uttalt mål om å være den beste arbeidsgiveren i bransjen og legger både prestisje og ressurser i å innfri denne ambisjonen.
Bruk av innleide medarbeidere
Til tross for dette. Til tross for alle gode ambisjoner og klokketro på egne, fast ansatte medarbeidere, opplever vi at det er permanent for lite folk til å utføre jobbene vi får tilgang til. Utfordringen er minst todelt.
For å kunne betjene den store, generelle etterspørselen i markedet for bygging av sykehus, næringsbygg, skoler, boliger og fritidshus, kreves det et stort antall håndverkere - som vi rett og slett ikke har mulighet til å skaffe til veie uten å gå veien om innleiemarkedet.
I tillegg lever vi med et prosjektmarked der det i perioder er ekstremt høy produksjon, og hvor prosjektene de senere årene har økt i både kompleksitet og omfang. Disse mekanismene og variasjonene i markedet skaper store svingninger i behovet for fagarbeidere, og gjør det svært vanskelig, i praksis nærmest umulig, å opprettholde stabil bemanning til å ta unna toppene som kommer når prosjektene går for fullt.
Ansette i stedet for å leie inn?
Fra fagbevegelsen hører vi stadig vekk at problemet kunne vært løst ved at de innleide ressursene ble fast ansatt. Eller ved at aktørene i bransjen organiserer en slags intern utleiepool, hvor vi etter behov leier arbeidskraft av hverandre – i håp om at behovene fortrinnsvis fordeler seg slik at bransjens kanskje største utfordring for øyeblikket, som ved et trylleslag, forsvinner av seg selv. Vi skal ikke underkjenne at forslagene er godt ment.
At de skulle representere noen løsning på problemet, er derimot høyst tvilsomt. I beste fall dokumenterer de manglende, grunnleggende innsikt i, og forståelse av, hvordan markedet fungerer. For å ansette en ny fagarbeider kreves det minimum at både arbeidsgiver og den mulige arbeidstakeren synes det er en god idé – det er et prinsipp som vi tar for gitt at også fagorganisasjonene stiller seg bak.
Men det er faktisk ikke slik at alle innleide medarbeidere ønsker eller søker fast jobb hos oss. Vi utlyser hele tiden faste stillinger, men opplever sjelden at våre innleide medarbeidere søker på disse jobbene. Hvis vi konkret tilbyr faste jobber, er svaret svært ofte at de trives med ansettelsesforholdet de har med utleiebyrået, og at de i mange tilfeller også tjener mer på denne arbeidsformen.
Derfor har vi innleide medarbeidere som har jobbet hos oss i både fem og ti år uten å takke ja til tilbud om fast ansettelse. Flere av dem er viktige ressurspersoner med stort ansvar og lederfunksjoner. Vi trenger dem og skulle veldig gjerne hatt dem på vår egen lønningsliste. Men vi kan altså ikke true dem inn. Vi er ikke motstandere av utleie av arbeidskraft mellom bedriftene i bransjen. Dette skjer i utstrakt grad allerede i dag, og vi har heller ikke registrert noen motstand mot dette hos de andre aktørene. Men en må ikke forledes til å tro at dette kan løse bransjens utfordringer.
Faktum er at Norge er totalt underbemannet på mange av de sektorene og bransjene vi representerer. Det løses ikke med å byttelåne medarbeidere med våre nabobedrifter.
Hvem skal skaffe oss arbeidskraften vi trenger?
Vi skal ikke påta oss å tale innleieselskapenes sak – det klarer de utmerket selv. Men som kunde og oppdragsgiver, gjør vi oss selvfølgelig noen refleksjoner når deler av arbeidslivet og det politiske miljøet hamrer løs på en bransje som har tilført Norge sårt tiltrengt arbeidskraft i mange år.
Som entreprenørbedrift har vi verken kompetanse eller ressurser til selv å hente arbeidskraften vi trenger, om den så måtte finnes i Polen, Tyskland, Litauen eller Sverige. Vi er avhengige av rekrutteringsselskapenes kunnskap og innsats for å tilføre oss de ressursene vi trenger.
Og Norge er avhengig av jobben de gjør for å sikre at vi kan bygge skolene, sløye torsken, ta opp potetene og stelle de eldre. For det er blant annet disse oppgavene innleide arbeidstakere bidrar til at vi får utført. Hver dag. Hele året. Norge er en del av et åpent, europeisk arbeidsmarked, som vi kan velge å støtte opp om og være en del av, eller som vi kan ta proteksjonistisk avstand fra.
Valget er vårt, men kanskje vi ikke skal være alt for trygge på at vi sitter i førersetet i all framtid. Lønnsnivået i det europeiske markedet begynner å ta oss igjen. Det er faktisk ingen selvfølge at vi skal være evig attraktive.
Diskriminerende retorikk
Sparer vi penger på å benytte innleid mannskap? Svaret er et entydig nei. Innleie er ikke billigere arbeidskraft for oss enn våre egne ansatte. Det kan vi dokumentere - når som helst og hvor som helst. Vi sitter ikke igjen med mer penger i kassa, og argumentasjonen fra de som omtaler innleide som løsarbeidere og lavlønte er både diskriminerende, nedlatende og feil. Hos sine respektive bemanningsbyråer er innleid mannskap beskyttet av krav om både fast ansettelse og likelønn i bedriftene de jobber.
Sånn sett kan en jo saktens stille seg undrende til dette enorme engasjementet, og nytteverdien av et eventuelt forbud, når vi opplever at vi i realiteten allerede har kommet langt og har gode fungerende rammer for disse arbeidsforholdene. 3 Det viktige spørsmålet er kanskje snarere: Er det mulig å opprettholde en sunn, nødvendig og etisk innleieaktivitet, samtidig som en sørger for at alle – uansett bakgrunn, opphav og ansettelsesforhold, blir behandlet likeverdig?
Eller sagt på en annen måte; er det mulig å ha to tanker i hodet samtidig? Vi mener definitivt ja, men er faktisk ikke overbevist om at vi har alle med oss på det resonnementet. Kanskje aller minst deler av fagbevegelsen, som vi dessverre opplever som flittige brukere av ord, uttrykk og betegnelser som ikke bare er negativt ladet, men også kan oppfattes som svært stigmatiserende overfor de menneskene det gjelder.
Språkets makt er stor. Vi kjenner oss ikke igjen, og vi blir faktisk litt indignert på vegne av våre innleide kolleger når de stadig omtales i samme åndedrag som «løsarbeidere», «B-lag», «underbetalt», «sosial dumping» og «stå med lua i handa» - uten at dette har det minste rot i virkeligheten. D
enne typen diskriminerende retorikk har ingen plass hos oss. Vi har ansatte og innleide fra alle verdenshjørner, og behandler, omtaler og verdsetter alle likt - uansett bakgrunn. Vi slår oss ikke på brystet av den grunn, men registrer at «noen» kanskje kan gå i seg selv og vurdere ordvalg og språkbruk når disse temaene er oppe til diskusjon.
Hvor går vi?
For vår egen del, og på vegne av våre faste og innleide medarbeidere, er vi likevel aller mest opptatt av om vi vil klare å bidra til produksjon og bygging av Norge i samme omfang som tidligere. Det er en bekymring av stort kaliber.
Arbeidsmarkedet er begrenset, og det er hevet over tvil at en betydelig innstramming av handlingsrommet til bemanningsbransjen vil gjøre det vanskelig for oss å gjennomføre en stor del av den eksisterende kontraktsporteføljen og mange av de større prosjektene som allerede er kontraktert.
Det er en utvikling som verken vi, arbeidstakerorganisasjonene eller Norge er tjent med. Så hvor kan vi møtes og starte med å løfte de steinene vi tross alt er enige om å løfte? Hvis vi kan få komme med et par forslag: Vi erkjenner alle at det ikke utdannes nok fagpersonell i Norge.
Rotproblemet vårt er mangel på arbeidskraft. Vi jobber gjerne tett og aktivt sammen med både fagbevegelsen og andre aktører for å rette opp dette forholdet, sette inn et kraftstøt og sørge for at vi får opp andelen nyutdannede fagarbeidere. Vi erkjenner alle at innleiebransjen har sine sorte får.
De useriøse aktørene, på begge sider av bordet, ødelegger i stor grad for de som jobber seriøst, er ansvarlige og lojalt retter seg etter de lover og regler som samfunnet pålegger dem. Her har vi felles interesse og mål, og en stor og viktig ryddejobb å gjøre. Kanskje dette kan være et sted å starte, framfor å rette det tunge artilleriet mot en bransje som allerede sliter med å skaffe nok arbeidskraft til å utføre de oppgavene samfunnet venter på.