Svalbardminner reddes med spesialkran
Har du vært på Svalbard, har du helt sikkert sett noen av de tallrike taubanebukkene som står igjen etter den gamle gruveindustrien. Taubanen er ett av landemerkene i Longyearbyen, og er som mange av fortidens gruveminnesmerker fredet. Nå står de 200 taubanebukkene i fare for å gå tapt. Årsaken er råte og erosjon, prosesser som akselereres av store klimaendringer på Svalbard.
– Dette var en spennende utfordring som har utfordret oss til å tenke nytt. Jobben vår går ut på å løfte de gamle bukkene over på nye fundament uten å påføre dem eller terrenget rundt skade. For å få til det, har vi fått spesialbygget en kran til dette formålet, opplyser prosjektleder Sverre Fordal, som har vært involvert i prosjektet fra start til slutt.
Historisk symbol
Historien om taubanen er lang og viktig. Den er blitt et symbol på Longyearbyens nerve og eksistensgrunnlag, og strekker seg helt tilbake til 1907. Da ble den første taubanen tatt i bruk, og ble brukt til å frakte kull ut av gruvene og via taubanesentralen til havnen. Mellom 10 og 24 personer arbeidet som kibbjagere, eller kjørere, på taubanen, i tillegg til personell på egne stasjoner og verksteder. Taubanen ble erstattet med kullbiler i 1987, og den ble senere fredet i henhold til svalbardmiljøloven. Taubanebukkene og tilhørende anlegg, ikke minst den ruvende taubanesentralen i Longyearbyen sentrum står fortsatt igjen.
Sikkerhet også
Sveinung Lystrup Thesen, eiendomssjef i Store Norske, understreker at det også er et viktig sikkerhetsaspekt ved jobben. Mange av taubanebukkene er blitt så skjeve at de står i fare for å rase over ende.
– Det viktigste er at kulturminnene ikke utgjør en fare for omgivelsene. Derfor sikrer vi nå i første omgang de mest utsatte og de mest sentrale bukkene. Det er selvfølgelig også svært viktig at jobben med disse tilårskomne byggverkene gjøres på en trygg måte. Vi er veldig fornøyde med den sikre og raske metoden som AF Decom utfører denne jobben på, sier Lystrup Thesen.
For spesialoppdrag
Mange av kulturminnene på Svalbard ligger ved havet, og det byr på problemer. Flere av fjordene som tidligere var dekket med is, ligger nå åpne store deler av året. Sjøen gnager på terrenget, og har blottlagt 400 år gamle graver er i ferd med å vaskes ut av kystterrenget. Bygninger og gjenstander som før var beskyttet av is og kulde, forvitrer i et raskere tempo. For når permafrosten tiner, øker også temperaturen i jordsmonnet. Konsekvensen av dette er økt nedbrytning av treverket som står i jordkontakt, blant annet for taubanen.
Når kulturminnet nå skal bevares, er det en god porsjon nytenking og kreativitet involvert.
– Dette er et pilotprosjekt der vi prøver ut en ny metode. I første omgang skal vi flytte fem av de 170 taubanebukkene som ikke er blitt restaurert, sier prosjektleder Fordal.