Forden er overraskende bra å kjøre
Gleden bredte seg i hele kroppen da jeg åpnet døren på den nye Ford F-Max! Ford har nemlig tatt klimaendringene med stadig mer ekstremvær på alvor, og nyvinningen på innsiden av døren lyste mot meg: En sirlig festet pakning rundt stigtrinnet! Denne gjør at det nå er slutt på våte tresko en gang for alle.
For virkelig å understreke at stigtrinnet er vanntett, er de to øverste trinnene utstyrt med velurmatter. Best av alt – dette var likt på passasjersiden! Dette kan altså vise seg å være en perfekt bil for tralletrekking i regnfulle Bergen.
Handlet for moro skyld
Etter oppdagelsen av denne «tresko-pakningen» var forventningene til resten av bilen høye. Den måtte prøvekjøres, men først måtte jeg ta en prat med den stolte eieren – Steinar Solberg i firmaet HK Solberg AS.
Vi slo oss ned med en kopp kaffe inne på bedriftens pauserom. Bildene på veggene understreket at dette er en bedrift med flere utradisjonelle bilvalg bak seg. Her henger bilder av amerikanske snutebiler med spesialbygde traller, og tidlige utgaver av Iveco side om side ...
Idag kan du telle antall Ford F-Max i Norge på én hånd – faktisk på én finger! Dette er den første og eneste Ford F-Max her til lands.
Jeg var nysgjerrig på hvorfor Solberg hadde bestilt nettopp denne bilen. Var det noe han hadde kommet på helt av seg selv, eller var det noen som hadde overtalt ham til å gjøre det?
Solberg gliste. – Jeg kjøpte den mest for moro skyld, sa han, før han fortalte at den var et impulskjøp. Han hadde fått et godt førsteinntrykk da han så den utstilt. Da var det bare å handle. Prisen vil han helst holde hemmelig, men man kan si at den tåler transportbransjens lave marginer, og vel så det!
– Det er viktig å tørre å prøve noe nytt og utradisjonelt, og så er det jo gøy å være førstemann ut, fortsatte Solberg.
Langt fra all inclusive
Vi koblet på en ferdig lastet tralle. Totalvekten ble i overkant av det den burde, men innenfor marginen. At det ble i tyngste laget, hang sammen med at det «manglet» en aksling på bilen.
Samtidig – med tanke på kjøringen denne bilen er tenkt til, så holder det med to akslinger. Denne tyrkisk produserte bilen skal nemlig trille frem og tilbake mellom Norge og Italia, med ikke så altfor tunge lass.
Jeg fant meg fort til rette i førersetet. Justeringsmulighetene var mange og gode. Nå er ikke undertegnede blant de største og lengste – jeg sitter godt på økonomiklasse på fly, for å si det sånn.
Hadde jeg hatt en annen kroppsbygning, hadde jeg gjerne ønsket at setet skulle gått litt lenger bak. Ikke nødvendigvis fordi man ikke får plass til beina, men fordi man er nødt til å finne frem til knappen som utløser tilten på rattet. Den er plassert på gulvet, ganske langt frem til venstre.
Føler man seg frem på sokkelesten så finner man den. Har man svære vernesko på, og nettopp har inntatt en stor julemiddag – så kan man nok fomle en stund før man får foten i riktig vinkel.
Rattet var godt å holde i, men justeringsmulighetene kunne vært bedre. Det mangler liksom den siste lille «knekken» som svenske merker har. Likevel – kjørestillingen ble for min del helt OK.
Så var det innstilling av speil. Det begynte godt, med elektrisk justering av hovedspeilene, men så var det slutt på knappene.
Det var altså ikke elektrisk justering av hverken vidvinkel-, front- eller nærsonespeilet på høyre side. Ingen krise sånn sett, for Ford er langt fra de eneste som ikke har dette på plass, men burde ikke dette vært standard?
Rolig tyrker
Det gikk lett som en lek å koble iPhone til stereoanlegget via bluetooth. Men du kan skru volumet til topps uten å få den minste følelse av å være på party i Alanya. Liker du litt trøkk i bassen må du nok ettermontere en del utstyr selv. Telefonfunksjonen fungerte ellers utmerket.
Nå var vi klar til avgang. Ecotorq-motoren på 12,7 liter og med 500 hester responderte umiddelbart da jeg tråkket på gasspedalen. Girskiftene gjennom ZF Traxon-girkassen med 12 trinn var også myke og fine. Den skiftet gir når jeg forventet at den skulle det.
Vi svingte ut på E18 i bunnen av en lang oppoverbakke. For lokalkjente på Sørlandet gikk nå turen opp mot Kristiansand Dyrepark. Med ca. 42 tonn stabiliserte bilen seg på 1500 omdreininger og ca. 57 km/t oppover bakken – i Eco-mode. Det er ikke ille, med tanke på at farten var tilnærmet null da stigningen begynte.
Da vi passerte bakketoppen gikk girkassen raskt over i rullemodus. Selv med høy fart var det stille og rolig inne i førerhytta. Ikke noe forstyrrende vindsus. Her er det altså gjort en god jobb med tanke på aerodynamikk. Dette har kanskje også ført til at speilhusene skaper relativt store blindsoner.
For mye på menyen
En Scania hadde dratt forbi oppover bakken, og nå innhentet jeg den igjen. Jeg ville aktivere den adaptive cruisekontrollen (ACC) og legge meg i behagelig avstand bak, men nå fikk jeg brynt meg litt.
Jeg trykket på knappen på rattet hvor jeg trodde jeg skulle trykke, men ingenting hendte. Så begynte jeg å bla i menyen i displayet foran meg.
Nå gikk det opp for meg at det er utrolig mange faner med forskjellig informasjon å bla seg gjennom i denne bilen! Litt vel mye! På denne måten fikk jeg testet ut varselfunksjonen for utilsiktet filskifte. Den fungerte! ACC-en måtte jeg derimot gi opp.
Årsaken til at denne ikke lot seg aktivere fant jeg ut etter hvert. Radaren fremme i grillen var deaktivert, og lot seg ikke slå på. Det lyste et gult varsellys på denne funksjonen. Etter en omstart av bilen var varselet borte, men det kom på igjen så fort jeg prøvde å aktivere ACC igjen.
Steinar satt i passasjersetet og bevitnet det hele. Han syntes det var dumt at jeg ikke fikk testet denne funksjonen, for den fungerte ifølge ham helt formidabelt.
Forden skulle nemlig kunne bremse fint opp og stoppe, dersom bilen foran gjorde det, for så å dra i gang igjen automatisk når det ble bevegelse i trafikken igjen. Det er jo ingen grunn til å betvile dette, men at den ikke virket på testdagen må jeg slå fast som et faktum.
Stilig, men lyst
Vi fikk videre testet bilen i et par opp- og nedoverbakker. Retarderen på 400 kW fungerte absolutt tilfredsstillende.
Da vi stoppet og tok pause, måtte jeg «teste ut» boforholdene i bilen. Man kan si at dersom man liker å ligge hardt – noe jeg gjør – så ligger man egentlig ganske godt i den nedre køya.
Men må man ha det mørkt for å sove – noe jeg stort sett må – så kan man bare glemme å sove i en F-Max på dagtid. Gardinene er hvite og langt fra lystette. Ford har også spart litt på gardinstoffet, noe som gjør det vanskelig å unngå gliper der lyset slipper inn. Det hjelper heller ikke at gardinene glir forholdsvis tregt der gardinskinnen svinger.
For en trøtt og sliten sjåfør kan det fort bli en irriterende avslutning på arbeidsdagen.
Boarding completed
Øvre køye vippes helt opp inntil veggen akkurat som bordet foran deg på et fly. Dette gjør at hytta føles romslig. Skapene over køya får nok Ford fra Boeing eller Airbus sitt overskuddslager, men hvorfor ikke? Når man har en patent som funker supert i fly, så funker det vel godt i lastebil også? God oppbevaringsplass, og enkelt å håndtere, så ikke et vondt ord om denne løsningen!
Merk likevel at maks vekt på håndbagasjen i dette tilfellet er fire kilo per skap. Du bør altså ikke gå bananas i taxfreen hvis du har tenkt å ha godsakene i bagasjehyllen over deg ...
Kjøleskapet i F-Maxen skal også få skryt. Det var romslig, hadde et lokk som virket solid, og en sylinder som holdt det i åpen stilling til man faktisk ville lukke det.
Ikke helt max
Da jeg til slutt parkerte bilen og lukket døra for siste gang, hørte jeg lyden av noe som ramlet i asfalten.
Det viste seg å være dekselet på selve dørhåndtaket som falt av! Det var jo enda godt jeg ikke lukket døra innenfra og kjørte av gårde. Da hadde jeg neppe sett dekselet igjen. Nå viste det seg at det var enkelt å skyve dette tilbake på plass, men denne patenten var dessverre vel dårlig utviklet av Ford.
Kort oppsummert vil jeg si at bilen var overraskende bra. Den var romslig, stille og hadde gode praktiske løsninger. På veien var den retningsstabil og behagelig å kjøre. Likevel – opplevelsen var ikke helmax, selv om navnet skulle tilsi det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 07 2019
Bedriften H.K. Solberg Transport AS ble startet i 1934 av Harald Kristensen Solberg.. Den første bilen som tjenestegjorde i firmaet var en Willys Overland med lasteplan. I 1952 spesialiserte bedriften seg innen flyttebransjen. Det ble da spesialbestilt et komplett påbygg på et Morris lastebilchassis. Dette ble da den første spesialbilen for flyttetransport i Sør-Norge.
I år er firmaet 85 år, og det har lang erfaring med flyttetjenester rundt hele Europa. Mange av de ansatte har lang ansiennitet og følgelig også mye erfaring.
Firmaet har en stor avdeling for transport av stykkgods med daglig trafikkering av ca. 10 vogntog i Europa. Dette kommer også den nye Ford F-Max til å bli en del av.
Steinar Solberg i HK Solberg AS er selv spent på hvordan den nyinnkjøpte Forden vil måle seg med andre biler firmaet har og har hatt. Det er først over tid man ser hvordan drivstofforbruket vil være, og ikke minst hvordan behovet for service blir.
– Per dags dato finnes det ikke servicepunkt for denne bilen her i Norge, men da den skal trafikkere Europa bør det likevel kunne ordnes ganske enkelt, forteller Solberg.
