Mysteriet i måbødalen: Del 5 av 6: 2019-versjonen
Tungt.no har i arbeidet med denne reportasjen vært i kontakt med en sjåfør som i 1987 kjørte for Sties, og som ikke er å finne i politiets dokumenter. Han hevder at han kjørte ned like før de to bergenserne og beskriver et meget spesielt føre på stedet. Hengeren begynte å sakse og gikk dessuten i føringskanten.
Sjåføren sier også at han kunne se at det var merker i føringskanten som han med sikkerhet visste ikke hadde vært der tidligere. En bit var borte. Etter at han kom seg gjennom svingen prøvde han å varsle eventuelle andre på walkie talkie, men fikk ikke kontakt med noen. De to bergenserne som kom like bak var fortsatt på kanal 12.
I vårt intervju med journalist, Jan Gravdal, kommer det også frem opplysninger som vi ikke kan spore i politiets dokumenter. - Noen dager etter ulykken ble jeg kontaktet av en tankbilsjåfør fra Odda, forteller Gravdal. Han karakteriserer sjåføren, som nå er død, som en meget troverdig og respektert mann, som han også kjente fra tidligere.
- Han fortalte at han kjørte denne veien ukentlig og at han hadde kommet nedover den kvelden ulykken skjedde. Han fortalte at den aktuelle svingen var utrolig glatt den kvelden. Han hadde ikke klart svingen og hadde havnet oppe på føringskanten med fronten. Han sa han aldri hadde vært i nærheten av slikt føre.
Etter at han fortalte sin historie, var jeg aldri i tvil om hva som skjedde i Måbødalen den kvelden, sier Gravdal.
Vi besøker også Eiliv Lønningen. Den pensjonerte politimannen husker fortsatt godt utrykningen til ulykken i Måbødalen for 32 år siden. - Vår første tanke var at dette måtte være forsikringsbedrageri. Det diskuterte vi i bilen på vei oppover, minnes han.
Det tok likevel ikke lang tid før politiet la vekk den teorien. - Bedragerimistanken hang ved i bare noen dager. Vi konsentrerte oss om de to sjåførene og økonomien rundt begge bilene i vår etterforsking. Vi fant ikke grunnlag for å konkludere på noe i den retning. verken økonomisk eller andre ting.
Ryktene om dårlig økonomi gjorde at vi hang litt på dette en stund, men vi fant som sagt ikke noe grunnlag for å tro på bedrageri. Det ville heller ikke skjedd på denne måten. Å styre en bil opp på kanten der i bekmørke for så å hoppe ut, ville vært hasardiøst. Og det de utsatte seg selv for, dersom det ble gjort med vilje, var veldig stor fare, mener Lønningen.
- På den ene siden kunne det hende de ikke ville klart å få bilene til å gå utfor. På den annen side kunne det hende de ikke ville kommet seg ut tidsnok. Det ville vært livsfarlig. Dermed endte politiets konklusjon på at værforholdene var meget spesielle denne kvelden og skapte et ekstremt glatt føre.
At fartskriverne aldri ble funnet, påvirket ifølge Lønningen ikke konklusjonen politiet landet på. - Vi lette etter fartskriverne, uten å finne dem. De ville uansett ikke fortalt så mye mer om det som skjedde, tror jeg. Hastigheten i det bilene gikk over kanten, har ikke så mye med saken å gjøre. De rakk å hoppe ut, og da kan det ikke ha gått så veldig fort, konkluderer han.
Sæter Autoservice i Oslo fikk i utgangspunktet oppdraget med å berge det som var igjen av de to vogntogene i Måbødalen, vinteren 1987. Den jobben ble brått mye vanskeligere, da vegvesenet bare noen uker etter ulykken, tippet store mengder sprengstein utfor kanten der vogntogene hadde gått ut, i forbindelse med utbedring av ulykkessvingen.
Vegsjefen mente det måtte skyldes et sprengningsuhell, mens VG skrev at det var tippet så mye som 100 tonn steinmasser over vrakene. Sæter Autoservice takket derfor nei til videre arbeid med saken.
Turistforeningen i området fortvilet, i og med at vrakene lå midt i den polulære turstien som går inn dalen til Vøringfossen. I tillegg vegret forsikringsselskapet seg, nå som vrakene var begravd av stein og tok til orde for å la alt ligge som det var. De dyttet ansvaret over på kommunen.
Til slutt kom de til en enighet og forsikringsselskapet hyret inn Ullensvang Lion Club for å fjerne de synlige restene. De startet på jobben i september samme år. I løpet av fem helger og 35 hiv med helikopter ble mesteparten av restene fjernet.
I dag, 32 år etter, ligger det fortsatt synlige bevis ved foten av stupet.
En lastebilramme stikker opp mellom steinene. En bakløfter og en foraksel ligger midt i turstien, mens lenger nede i elven ligger det et forhjul. I den ville naturen innerst i Måbødalen kan man fortsatt føle på dramatikken som utspant seg her en januarkveld i 1987. Nå vet vi kanskje litt mer om hva som egentlig skjedde.
Les det ekslusive intervjuet med Ivar Strand, i den 6. og siste delen av denne historien.
Hele denne historien kan du lese i TransportMagasinets utgave nummer 10 - 2018. Der kan du også se flere av de unike bildene fra 1987.
Klikk her hvis et abonnement på TransportMagasinet kan friste.
