Stafetten #13: Åge Klund – Lidenskapelig livsstil
TM PÅ TUNGT: Denne artikkelen ble først publisert i TransportMagasinet nr. 5-2021.
Denne etappen av Stafetten starter med en kort tur på sjøen, før den fortsetter på landeveien. Sånn sett er den helt sammenfallende med Åge Klund (58) sin yrkeskarriere.
Samtidig som Bastø II legger til kai i Moss, ser vi den hvite og røde Scania R500-en til Åge Klund komme kjørende. Han stopper fremst i ombordkjøringsfeltet, og smiler fra øre til øre når vi åpner passasjerdøra.
– Nå hadde jeg ti minutter igjen å kjøre, før jeg måtte tatt en halvtime, og den får vi på ferja. Du skulle ikke tro jeg hadde gjort noe annet, sier Åge med glimt i øyet.
Det skal vise seg at den uttalelsen stemmer godt med virkeligheten. Åge har nemlig viet livet sitt til transportbransjen.
Som seg hør og bør på en ferjetur, kjøper vi kaffe og svele. Bastøferja holder stø kurs mot Horten, og Åge forteller ivrig underveis:
– Jeg husker da jeg var liten, når kontinentsjåførene kom hjem på lørdagen … Da var det tøft å sitte på krakken på Ørje å snakke med dem. De satt og pratet og hadde det sosialt. Jeg satt der med ørene rett ut, og sugde til meg, forteller han.
Lastebilkjøring var også det som gjorde det mulig å forsørge Åge og de syv søsknene hans. Faren drev nemlig eget firma, og hadde kjøring for to lokale fabrikker på Ørje.
Siste generasjon
I 17-årsalderen meldte reiselysten seg for fullt. To eldre brødre hadde dratt til sjøs, og Åge hadde lyst til å prøve det samme. I Tyskland mønstret han på et bulkskip som fraktet kull. Det ble en spennende periode, med flere turer mellom Japan og Australia. Etter hvert var tiden likevel moden for å gå i land.
Den 23. mars 1983 ble den store dagen. Da fikk han førerkortet, og tiltrådte samtidig som sjåfør i farens firma. Åtte år senere kjøpte han farens biler, og ble sin egen arbeidsgiver – noe han er den dag i dag.
– Har du barn som kommer til å overta etter deg?
Åge rister på hodet og ler.
– Nei, nei, nei … Jeg har en sønn på 30 år, og en datter på 25, men de driver heldigvis med noe helt annet. Når jeg er ferdig med dette, så er det historie, og det er like greit.
– Så du hadde ikke gjort det samme om igjen?
– Ikke som det er nå. Men jeg angrer ikke på at jeg startet når jeg gjorde. Jeg har trivdes med det, og trives, selv om det har vært pyton av og til. Men hvem er det som drar på jobben og ikke syns det er helt ræva iblant da?
Taklet ikke A4-jobb
Åge forklarer at konkurransevilkårene og prisene har endret seg dramatisk fra slik det var før. Selv hadde han tre biler og et par ansatte sjåfører, og for 15 år siden var han klar for å gi seg for godt.
– Jeg skulle egentlig slutte med dette, så jeg hadde et opphold noen måneder hvor jeg jobbet på Norgesfor på Ørje. Det ble bare en liten stund, så gadd jeg ikke mer. Å komme hjem hver dag i firetiden var ikke noe for meg. Heldigvis hadde jeg en gammel bil stående, så jeg hadde noe å falle tilbake på. Det er ikke lett å slutte med dette heller, slår han fast.
Ferja nærmer seg land, og vi går ned igjen til det rødstripete bil- og hengersettet.
Det siste året har bilen rullet mye mer enn han hadde sett for seg. Bare i mai ble det 12.500 kilometer.
– Jeg kjørte alle de røde dagene. 17. mai var jeg i Sverige, og i pinsen hadde Plantasjen åpent. Det var helt texas med folk som skulle handle, så da kjørte jeg bark til butikkene.
Åge forteller at han ikke har noe fast kjøring, men bruker sitt eget personlige nettverk for å få oppdrag. Dette er selvsagt ikke risikofritt, men det gir ham friheten han ønsker, og muligheten til å ta lass andre må takke nei til.
Frontkollisjonen
Horten forsvinner bak oss, og etter hvert svinger vi ut på E18, retning sørover.
Vi er nysgjerrige på om Åge har opplevd noen spesielle hendelser etter årevis bak rattet, og det er spesielt én hendelse som har brent seg fast.
– Jeg kjøpte et nytt vogntog i år 2000. Det kjørte jeg med i seks måneder, før jeg traff en selvmordskandidat, og hele settet gikk fløyten, sier Åge.
Han tenker seg om, før han fortsetter:
– Dette skjedde utenfor Karlstad i Sverige, og jeg hadde med meg jentungen som da var fem år gammel. Vi hadde akkurat stoppet og kjøpt godis, før vi gønnet ut på veien mot Stockholm. Det var begynt å bli mørkt, og det kom en hel rekke med biler imot. Plutselig så jeg at det kom en ut av køen. Jeg tenkte at hvis jeg bare la meg litt over til venstre, så ville han kjøre ut i skråningen på siden av veien, men et kort stykke foran meg rettet han opp. Så kom han rett imot.
– Jeg husker bilen lettet, og at jeg så høyt opp i himmelen. Så var det sikkert noe radiatorer og greier som ble knust, for alt var bare hvitt av damp rundt oss. Forstillingen på lastebilen ble slått av, så jeg hadde ikke styring lenger. Vi skar ut av veien og veltet over på siden. Så tok det fyr …
– Jeg brukte ikke bilbelte den gangen, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg alltid har brukt det etterpå. Jeg ble slengt jævlig rundt inni bilen, og da vi stoppet, hang jeg etter rattet med beina ned foran jentungen. Hun satt helt fast i setet sitt, og skreik som en stukket gris. Det var ikke noe trivelig.
– Når jeg kom litt til meg selv, og så at det brant, tenkte jeg at nå smeller tanken på personbilen, og så går det rett til helvete! Vi kom oss heldigvis ut, og etterpå viste det seg at bensintanken ikke var noe å frykte. Det som hadde vært en Saab 9000, var det nemlig ikke filla igjen av. Du kunne se et hjul, ellers var alt helt sammenbrettet. Jeg hadde tatt den med meg 200 meter i motsatt retning av der den kom fra …
– Føreren av bilen var en 27 år gammel mann, som omkom momentant. Heldigvis fikk verken jeg eller jentungen noen varige mén, men jeg var litt dårlig til å kjøre bil etterpå. Det var ikke mye møtende trafikk skulle vingle, før jeg var på bremsen.
Full kontroll på forbruket
Ulykken førte selvsagt til nok et bilkjøp, og opp gjennom årene har det blitt en del av dem. Ulike modeller og motorstørrelser har blitt prøvd ut, men merket har alltid vært det samme, nemlig Scania.
I stigningen opp mot Lanner kontrollstasjon, kaster Åge et blikk på speedometeret. Nåla kryper sakte nedover.
– Jeg kjøpte 500 hester da jeg kjøpte ny bil. Det blir jeg jævlig mobbet for, humrer Åge.
– Hva hadde du før da?
– Nei, jeg har hatt det meste, både 730 og 580. Hadde vi hatt en større motor, så hadde det nok gått litt fortere opp her, men da jeg skulle handle så var V8-er fabrikken stengt. Alternativet var da en R500, og da tok jeg en sånn.
Akkurat som marginene har gått nedover i transportbransjen, har Åge også merket forskjellen på bilkjøp før i tiden, og nå. Han husker godt da han handlet bil på 90-tallet, og fikk et cruise for to på kjøpet. Selgeren ble nok noe overrasket over responsen:
– Nei, det har jeg ikke tid til! Det kan jeg ikke være med på, for når jeg kjøper ny bil, så MÅ den brukes, var svaret fra Åge.
Å få avslag på bilen istedenfor, viste seg å være umulig. Etter å ha snakket med kona, og ordnet med svigermor som barnevakt, ble det derfor tur likevel.
– Da var vi altså 400 Scania-eiere med følge, som fikk åtte dagers gratis tur til Fort Lauderdale og cruise i Miami. Vi var to fulle chartrede fly som dro av gårde. Når jeg kjøpte denne bilen, fikk jeg verken et takk eller en jakke en gang. Til og med merkelappen som sto i ruta måtte jeg fjerne selv, sier Åge.
Det er tydeligvis ikke bare han selv som er opptatt av å holde kostnadene nede lenger.
– Hva syns du er det viktigste når du skal kjøpe bil?
– Jeg er ikke en kunde som må pleies veldig mye, men jeg vil at de skal regne ordentlig på det, gi en fair pris og ikke gjøre noen hestehandel. Jeg tror også mange hadde likt om selgeren ringte noen måneder etter handelen, og spurte hvordan ting gikk. Selv har jeg kjøpt tre nye biler i Sverige, fordi selgeren i Norge har virket mest interessert i å selge fem eller ti biler i slengen.
– Samtidig skjønner jeg selgerne også på et vis. Det er sikkert mange som ber om pris som selgerne vet med seg selv at aldri kommer til å handle, legger han til.
Lærer av å gjøre feil
Åge har alltid sverget til bil og henger, og flissettet han kjører nå er utstyrt med hydraulisk luke, sidetipp og presenningstak.
Klok av egen skade, vet vi at jo flere bevegelige deler det er, desto større er risikoen for å gjøre noe feil. En klassiker med slike sett, er å åpne siden, men glemme å åpne taket først.
– Er det noen sperre når du skal åpne taket?
– Nei, gjør du feil, så går det føyka, og det har jeg gjort, sier Åge og ler.
– En gang løftet jeg veggen for mye, slik at festet på taksylinderen røk, og en gang glemte jeg å lukke det skikkelig. Da dro jeg av gårde med taket ca. 20 centimeter oppe.
– På vei ut fra lasteplassen tok jeg selvfølgelig oppi et transportbånd. Resultatet var en ødelagt lyslist og revnet presenning. Det så ikke bra ut, men det er sånt som skjer. Alle gjør det!
Åge humrer når han tenker på tidligere fadeser. Og vi ler med. Det er sjeldent folk er så åpne om feil de selv har gjort.
– Jeg har gjort så mye rart at jeg har spurt meg selv: Hva driver jeg med? Går det virkelig an? Men du vet, de som aldri har gjort feil, har som regel ikke gjort noe heller. Selv den enkleste ting kan gå galt, og jeg har vel gjort alt som kan gjøres feil når man kjører lastebil.
– Det er ikke lenge siden jeg rygget inn på mitt eget verksted på Ørje, med bare bilen. Det var mørkt da jeg rygget inn, og der inne sto det en minigraver med skjær på. Jeg hadde akkurat fått nye dekk på bilen, og var selvfølgelig borti skjæret og revnet et dekk.
– I slike tilfeller gjør jeg det enkelt. Da bestiller jeg et nytt dekk, og så glemmer jeg alt. Man må bare regne med at sånne ting kan skje. Det er ikke farlig så lenge det er materielle ting som kan fikses eller erstattes. Det verste med den siste episoden, er at det sto to eldre kompiser av meg inne i verkstedet og påsto at de skrek. Jeg tror egentlig bare de satt og ventet på at det skulle skje, ler han.
– «Det der kommer jaggu til å smelle», tror jeg de tenkte.
– Ellers har jeg bare veltet med én henger i hele mitt liv, så det har gått forbausende bra. Så har jeg hatt noen sjåfører som har ødelagt litt, men det er sånt som hører med.
Lastebil som hobby
Vi nærmer oss Brokelandsheia, hvor vi skal takke for oss, og Åge skal ta døgnhvile. Selv om han blir stående på utsiden av en bensinstasjon, er det likevel ikke hamburger eller pølser som står på menyen.
– Jeg har med meg ost, salami og brød. Det er det jeg spiser. Faktisk er det veldig sjelden at jeg spiser middag i løpet av ukedagene, sier Åge.
For å ikke bli sittende og kjede seg utover kveldene, har han også joggesko med seg i bilen. De kan også komme godt med i tidlige morgentimer.
– I morges var jeg ute og gikk flere kilometer før jeg begynte kjøringen klokken 05.00, sier Åge.
Vi kjenner umiddelbart på følelsen av at ostepølsa vi sitter med i hånda, kanskje kunne vært sløyfet, og skynder oss å skifte tema.
– Hva gjør du når du har fri?
Åge smiler. Det er ingen hemmelighet at han har lastebil som hobby. Hjemme på Ørje har mye av tiden gått med til vedlikehold og restaurering av gamle biler, og gjør du et søk på internett, kan du fort se hva det har dreid seg om. Scania LBS 141, 1979-modell, dukker nemlig kjapt opp i forbindelse med forskjellige prisutdelinger, treff og arrangementer.
Åge avslører også at han nå har et nytt restaureringsprosjekt på gang. Denne gangen er det en Scania 143 det dreier seg om. Her snakker vi altså ekte lidenskap.
Som følge av lange arbeidsuker på veien, har han også ordnet seg greit når det kommer til forefallende arbeid hjemme:
– Jeg sa det i helga, at når det kommer til maling av huset, så gidder jeg ikke det altså. Det holder at jeg jobber 60–70 timer i uka i lastebilen. Kona mi er fra et lite småbruk i Sverige. Der var de vant med at det skulle jobbes, så hun tar seg av det meste, klipper plenen osv. Det er det i hvert fall lenge siden jeg har gjort, sier han og smiler.
– Så er det jo litt ålreit å titte etter lastebilen også i helgene, slik at den holder lenger.
– Hva syns du er det fineste med jobben?
– Det er å få kabalen til å gå opp. Også liker jeg jo å kjøre bil da! Det er en livsstil, er det ikke det det heter så fint?
