En anleggs-kjempe blir til
Saken ble førstegang publisert i 2018. I september i år var det 40 år siden Caterpillar beltet ut sine 10 pilotmodeller av verdens største og kraftigste doser.
Cat D10 hadde et helt annet design, helt andre tall på vekt og hestekrefter og en ekstra solid undervogn.
Den skulle svare på det økende presset og etterspørselen fra gruveindustrien og store anleggsprosjekter.
– Vi skrinla tradisjonell tenking med D10 og flikket på plattformen som hadde vært del av Caterpillars produktportefølje siden selskapet ble dannet i 1925, forklarer George Alexander, en pensjonert ingeniør som jobbet med utviklingen av D10. Han var også en av fire navn som stod på patentet for Cats tannhjuldesign.
En kjempe blir til
Resultatet av nytenkingen, eller «out-of-the-box-thinking», som amerikanerne liker å kalle det, var en maskin som ikke hadde noen rivaler hva gjaldt vekt, kraft eller produktivitet. I forhold til datidens D9 kunne D10 tilby 50 prosent høyere produktivitet. D10 veide over 86 tonn og målte 4,6 meter i høyde, 3,7 meter i bredde og den var 9,4 meter lang. De 700 hestekreftene kom fra en D348, V12-dieselmotor.
En industri i endring på slutten av 60- og på begynnelsen av 70-tallet, tøyde grensene for hva D9-modellen kunne produsere. Det var gruveindustrien som ledet an i etterspørselen etter en doser med økte krefter. Entreprenører som hovedsakelig jobbet med hardt fjell, etterspurte også økt levetid på beltene.
– D9-doseren var den beste beltedoseren på den tiden, forklarer Alexander. Den fungerte utmerket i prosjekter hvor den flyttet jordmasser, men motorveiproduksjon og jobbing med tung stein, påførte datidens beltekonstruksjoner, «solid bottom tracks», stor slitasje.
D10-gruppa
For å møte etterspørselen fra anleggsbransjen, satte Caterpillar sammen en gruppe for å utvikle og konstruere en ny, mer kraftig doser som skulle få navnet D10. Alle avdelinger av selskapet var involvert i utviklingen og introduksjonen av produktet. Suksessen kan tilskrives nettopp dette, at Cat satte alle kluter til for å utvikle maskinen.
- Utfordringen med å slå konkurrentene på Cats kjerneprodukt var et veldig stort insentiv for å få det til, husker Ron Krolak, pensjonert sjefskonstruktør av «track-type-tractor» hos Cat.
Utviklingsgruppa satte noen overordnede mål, høy produktivitet, modulær konstruksjon, enklere vedlikehold, førereffektivitet og transportvennlig. Det ble fort tydelig at et nytt beltedesign og forbedret understell, var nødvendig for å møte produksjonskrav og holdbarhetskrav for den nye doseren. Med godkjennelse fra Caterpillar-styret i 1970, startet testingen av de nye beltene. Ingeniørene startet med å snu opp ned på drivlinja fra en D9G.
– Vi jobbet mye med geometrien på undervogna, og etter seks måneder hadde vi en fungerende versjon, forklarer Alexander.
Høyt sprockethjul
Det nye belteoppsettet med høyt drivhjul / sprockethjul ble testet grundig i flere krevende bruksområder. Det viste tydelig potensial for å forbedre holdbarheten til undervogna under ekstrem bruk. To år med testing førte til den første patentsøknaden på drivhjuldesignet og til at Cat satt sammen to D10-testmaskiner sommeren 1973.
- I løpet av prosjektet utviklet D10-gruppa 93 patenter som involverte alle systemene i konseptet, forklarer Krolak.
Ved å separere drivhjulene fra resten av belteramma, og montere de over beltene, kunne mer av beltet forbli på bakken med forbedret fremdrift. Konstruksjonen taklet også støt og slag fra underlaget bedre, i tillegg ga det bedre komfort for føreren. Selv om tester viste at beltekonstruksjonen var mer robust og holdbar, var det fortsatt en del skepsis mot designet.
– Det så jo ikke ut som en tradisjonell doser, forklarer Alexander. Hele doseren var annerledes på alle måter, bortsett fra motoren, legger han til.
Lavere tyngdepunkt
I tillegg til å se annerledes ut, kunne motoren og transmisjonen monteres lavere, som resulterte i lavere tyngdepunkt, til tross for det høyere utseende. Det gjorde det også mulig å plassere transmisjonen bak på maskinen som gjør det enklere å utføre vedlikehold.
Det ga også muligheten til å montere doserblad og rippertannen nærmere på maskinen, noe som ga et mer konsentrert tyngdepunkt og bedre balanse for maskinen.
Ble populære
Førproduksjonsmaskinene av D10 som ble bygget i 1977, var umiddelbart godt mottatt hos Caterpillar-kundene. Kapasitetene på både rippekraft og skyvekraft gjorde inntrykk på gruveindustiren. Undersøkelser viste at kostnadene på å flytte på masse kunne sammenlignes med større linegravere. Det nye drivhjul- og beltedesignet tilpasset seg underlaget bedre enn den tradisjonelle utformingen.
Det økte skyvekraften og levetiden og forbedret komforten for føreren. Ved å bruke modulærdesign, var det fortsatt mulig å transportere maskinene ved at visse komponenter kunne plukkes av. Det gjorde også at montering og vedlikehold ble mer effektivt. Demontering og montering av transmisjonen gikk unna på seks timer mot 30 timer på D9H. Servicen gikk i visse tilfeller ned fra 45 timer til 9 timer, og senket dermed eierkostnadene.
I dag ser vi tusenvis av slike eleverte høye drivhjulskonstruksjoner på Cat-maskiner rundt om i verden, så arven fra D10 er lett å få øye på. I dag bruker D6N- og D6T-modellene i mediumklassen dosere det samme konseptet. Det gjør også D8T, D9T og D11T i den store klassen, i tillegg til dagens D10T2-modell.
- Etter jeg pensjonerte meg på 90-tallet, ga jeg en presentasjon av utviklingen av det høye drivhjulsdesignet, og en person sa til meg etterpå at uansett hvor jeg er, så vil jeg se resultatet av arbeidet mitt. Det gjorde meg stolt av å ha vært med på den originale D10-gruppa, avslutter Alexander.