Et over 100 år gammelt bilde fra Aura-utbyggingen inngår i den oppgraderte utstillingen i fjellsprengningsmuseet ved Hunderfossen. Bildet fra 1914 viser litt moderniserte rallare ved tidlig maskinboring. Arbeidet var hardt. Foto: Hans Johnsrud

HÅKON AURLIEN, NORSK VEGMUSEUM

Morten Reiten i Norsk Vegmuseum utformet historien til oppgraderingen i fjor, og han synes det ikke er tvil om at fjellsprengernes historie er full av spenning.

– Fra over 300 år med storstilt gruvedrift på Løkken, Kongsberg og Røros kjenner vi historien gjennom vel etablert museumsvirksomhet. Men også store forfattere som Johan Falkberget har bidratt til å skape et nesten mytisk bilde med innslag av tragedier, mørke, fattigdom og hardt arbeid i eldre tiders norske samfunn. Like fullt vil også disse historiene si oss noe om bakgrunnen for der vi er i dag, sier han.

Tre pilarer

Reiten er selv fra Sunndalsøra og har vokst opp med historiene om kraftutbyggingen i mange etapper gjennom 40 år. Det skapte nysgjerrighet om dagliglivet innen fjellsprengningsfaget, fra tidlig et hardt og farlig håndverk.

– I oppgraderingen presenterer vi fjellsprengningshistorien basert på tre pilarer; hvem sprengte i fjell, hvordan sprengte de og hvorfor sprengte de fjell, forteller han.

Menneskene er eksemplifisert med gruvearbeideren fra 1700-tallet, rallaren på 1910-tallet, ingeniøren på 1950-tallet, og ukependleren på 1980-tallet: Hvem var de, hvordan så de ut, og hvor kom de fra?

Rask kikk

– Stikkordet «hvordan» dreier seg om metoder, maskiner og utstyr fra tidligere fyrsetting og håndboring, via knematere og dynamitt til tunnelbormaskiner. Dette var på mange måter det bærende elementet i museets første permanente utstilling. Hvorfor de sprengte fjell, trekker opp de store samfunnsmessige og allmenhistoriske linjer. Hva skulle man oppnå, hvorfor, og hvordan ville bygging av jernbaner, veger og vannkraft påvirke samfunnet og folks hverdag, forteller han.

Besøkende ved fjellsprengningsmuseet ble tidligere møtt av historiske filmer på skjermer innover i museumstunnelen. Nå blir de fulgt av en guide som formidler en fortalt historie. En runde i tunnelen tar 35 minutter.

– Det sier seg selv at dette kun blir en rask kikk inn i fjellsprengningshistorien. Ofte får guidene spørsmål fra gjestene, men et fyldig guidemanus danner et ganske solid fundament for å kunne gå mer i dybden i enkeltemner, sier Reiten.

En illusjon

En annen nyhet er en utstrakt bruk av bilder av mennesker i arbeid. De første er fra Aura-anlegget på Sunndalsøra, og representerer noe av det beste av anleggsdokumentasjon fra denne perioden. Disse står i inngangspartiet som er en kopi av et typisk snøoverbygg fra de store vannkraftutbyggingene på 50-tallet, slike som Vinstra, Tokke, Hol, Nore, Nedre Røssåga og Aura.

– Gjennom snøoverbygget går en smalsporet anleggsjernbane. Ved siden av ligger en liten anleggssmie, et verksted, en ladestasjon for elektrisk lokomotiv og innerst et kompressorhus. I alle rommene er det gjort en del grep for at man skal få en illusjon av at man kikker inn i lokaler hvor de som arbeider bare er ute en liten tur. Verktøy og maskiner er nå plassert slik det ville vært mens arbeid pågikk, ikke ordnet og fremlagt som i en utstilling, forteller Reiten.

Fire fortellere

I starten av utstillingstunnelen kommer man først til en nisje som illustrerer gruvedrift på 1700-tallet, der blir man møtt av et lysende bål i form av film av fyrsetting med meterlang ved. Der blir man også møtt av den første av fire virtuelle fortellere; skuespillere som er filmet i helfigur og som bakprojiseres i full størrelse på pleksiglassplater som er belagt med en helt spesiell folie.

Disse forteller en historie på tre, fire minutter om sitt arbeid, samt sosiale og samfunnsmessige forhold. Den første figuren gir et inntrykk av hvordan det kunne være å arbeide i sølvgruvene på Kongsberg på 1700-tallet.

Den neste er en ekte rallar med tilhold på Gravhalstunnelen på Bergensbanen. Rallarepoken er den første «storhetstiden» innen norsk fjellsprengning, hvor det ble arbeidet med både veg, jernbane og kraftutbygging over hele landet. Utstillingen viser glimt fra Bergensbanen, Aura-utbyggingen, Glomfjord og Nore.

Tvangsarbeid

– Etterkrigstidens storsamfunn ser ut til å ha hatt et visst behov for å folkeliggjøre og kanskje ufarliggjøre rallaren, som av mange forbindes med en godlynt bamse med rallarhatt, sangstemme og fargerikt tørkle i halsen. Eventyreren, nevekampene, lopper og lus, arbeidsulykkene, fyll og horeri må man grave litt lengre ned i materien for å finne. Rallaren og rallarkulturen er verdt en utstilling alene, mener Reiten.

Museet inneholder også grundig dokumentert fortelling om okkupantenes bruk av tvangsarbeid under annen verdenskrig.

– Vi går ikke dypt inn i historien, men vi ønsker å gi et signal om at dette er en del av historien. Krigen representerer ikke noe som skal tildekkes eller unnlates å snakke om, sier han.

Den andre store, omfattende glansperioden innen norsk fjellsprengning må kunne sies å være 50-tallet, med storstilt utbygging av kraft og deretter industri. Tokke var det største anleggsarbeidet i fjell på den tiden. Den tredje fortelleren er en ingeniør på et tenkt vannkraftanlegg. Den siste av de fire fortellerne er en kvinnelig maskinkjører på veganlegg på tampen av 70-tallet.