8

Bilder

Aksel Endresen Transport har vært en god kunde hos Norsk Scania på Fauske opp gjennom årene. Foto: Frode Tellevik

Transportbedriften fra Myre i Vesterålen ble etablert i 1946 av Aksel Endresen, far til brødrene Einar og Erling. De to har drevet sammen siden 1995. De første 35 årene disponerte bedriften to tippbiler som gikk på brøyting og kjøring av masse.

Først på slutten av 70-tallet prøvde de seg på langkjøring og på midten av 80-tallet startet de med transport av fiskefôr for Biomar, en bedrift de enda kjører for.

For tre år siden flyttet de fra en trang garasje inn i nybygget som huser trivelige kontorlokaler, verksted og vaskehall. Et stort løft for familiebedriften, men også helt nødvendig.

For nå er omtrent hele familien sysselsatt i bedriften som ledes av de to jordnære brødrene.

Erling er utpekt til daglig leder, mens Einar trives best med praktiske oppgaver. Han liker fortsatt best å ha gummihjul under seg og har vel noe vi kan kalle en vaktmesterstilling, med hovedansvar for å følge opp hengermateriellet.

Erling har fått med seg kona Beate på kontoret og i tillegg har datteren Helen funnet seg en ledig kontorpult der hun fordyper seg i bland annet HMS. Sønnen Fredrik er å finne bak rattet i et av vogntogene.

Også Einar har rekruttert kraftig blant sine etterkommere, med eldstemann Ole Einar på kjørekontoret og Mats og Agnethe bak rattet i hver sin lastebil.

To brødre, en kone og til sammen fem arvinger under samme tak altså.

Han må ha lagt et godt genetisk grunnlag, gamle Aksel, og både Einar og Erling ser tilbake på en god oppvekst, tross alt.

- Jeg husker godt de mange julekveldene jeg sto på trappa og kikket etter far som kjørte forbi med brøytebilen. Lurte på om han ikke kunne stoppe litt på og komme inn, så vi fikk åpnet julegavene. Jeg var 13 og Erling 7 da mor døde, så vi fikk i stedet en husholderske som passet oss mens far var på jobb. Erling ble dyttet inn i skolen et år før tiden fordi far trengte barnepass, minnes Einar.

Den første brøytekontrakten fra 1946 husker han også. Den var skrevet på baksiden av en konvolutt. Aksel beholdt kontrakten frem til midt på 80-tallet da anbudene kom på banen.

Da hadde Erling også begynt å kjøre og han var ivrig etter å beholde brøytekontrakten. Han maste derfor på faren siden det var lite med annet arbeid. Men for Aksel var brøyting en æressak og han svarte at om ikke han fikk 13,50 for kilometeren, så skulle han ikke ha noe brøyting. Laveste anbud endte på ni kroner kilometeren og Aksel Endresen måtte finne seg andre ting å drive med.

Muntlige avtaler

Langkjøring og faste oppdrag for den lokale fiskefôrfabrikken Biomar ble redningen.

Einar har tatt sin rikelige andel av kilometrene på 80- og 90-tallet, mens Erling siktet seg inn på kontorjobb i 1995.

Faste kontrakter er det få av her i gården. Tilliten hos kundene handler om andre ting enn blekk på et papir, mener de to brødrene.

- Vi transporterer fisk i høysesongen for faste kunder i Vesterålen og Lofoten. Vi har blant annet tidvis mye transport av flis og trevirke til Sverige hvor vi på en del turer også laster materialer i retur, forteller Erling.

Han og Ole Einar styrer bilene til daglig. - Nordland og Troms er vårt hovedområde, men vi har mange lass til Trondheim og Østlandet i tillegg. Mye skrapjern og glass. Vi opererer med en basis som vi starter med hver mandag. Bilene er spredt utover landet gjennom hele uken og mange av dem er sjelden her på Myre. Vi prøver så godt vi kan å unngå at sjåførene må ta 45-timeren langs veien. Det blir dyrt for oss og trasig for sjåførene, konkluderer Erling.

Aksel Endresen Transport har i dag 23 ansatte og 19 lastebiler og vogntog.

Genetisk

Myre-bedriften fyller 70 år neste år og er altså godt i gang med sitt andre generasjonsskifte. Hvilke utfordringer ligger det i det?

- Skal vi holde liv i bedriften videre, så må ungdommen få slippe til. Det er en annen hverdag nå enn i 1995 da jeg og Erling overtok og dannet AS. Da omsatte vi for 2,5 millioner kroner, sier Einar.

- Det er jo litt artig at de er interessert i å holde på med dette, mener Erling. - Det er mye tid og helgejobbing som går med i dette yrket. Man må like det. Vi har nok fått spørsmål noen ganger om hvilken fremtid vi ser for ungene i denne bransjen, for det er jo ikke noe høystatusyrke. Mer en livsstil, selv om kjøre- og hviletid har gitt mer ordnede forhold enn den gang vi var unge og kjørte. Vi hadde blant annet en del kjøring på Bremenhaven for det som den gang het Øksnes-Langenes Fiskeindustri. Trålerne kom opp på fredagsmorgen med fersk fisk som var ferdig pakket og klar, som regel ved femtiden på fredags ettermiddag. Da var det bare å kjøre for å stå klar i Bremenhaven mandags morgen klokken 06.00. Denne kjøringen kunne være spesielt utfordrende i teleløsningen. Da måtte vi kjøre avgårde med tre biler for så å laste over alt på en bil i Bjerkvik. Som regel måtte en del av lasset pakkes om også. På grunn av knuste fiskekasser.

Einar nikker bekreftende. Han var med på det han også. Det var dette miljøet ungene levde i og han tror det har hatt mye å si for at så mange av dem i dag satser på transportbransjen.

- Ungene har gått i miljøet hele oppveksten. Det må være noe genetisk.

Men kjører du 22 dager i måneden får du en bra lønning ut av denne jobben. Det er jo ikke dårlig betalt dette yrket. Jeg syns det er helt greit at ungene mine velger dette yrket, og det er en god markedsføring for oss at så mange fra familien er ute i markedet og fronter bedriften. I tillegg har vi mange kjempedyktige sjåfører hos oss som har vært her i mange år. Den yngre generasjonen er også mer skolert enn oss eldre som kun har søndagsskole og arbeidslyst å skilte med. Ikke er vi så vant med kjøre- og hviletiden heller. Nå må vi jo ha klokka på ringing både når vi skal stå opp og når vi skal legge oss, sier Einar og smiler.

Han er uansett oppe tidlig nok til å holde et våkent øye med det meste som skjer.

- Dette yrket krever den ekstra innsatsen hele tiden. Det er mange ting som ikke gjør seg selv. I høst sto jeg og Fredrik i dagevis og la om dekk for hånd nede på verkstedet, forteller Einar. - Og den eneste som tjente på det var kiropraktoren, tilføyer Erling og de ler godt igjen. Humøret er på plass, alltid.

Erling sin sønn Fredrik har tatt plass ved lunsjbordet og snekrer seg en vaffel. Det er jo fredag.

Han har ikke tenkt så mye på fremtiden. Akkurat nå er det bare moro å kjøre bil, men han skjønner jo at de to gamle ikke kan drive bedriften til evig tid.

- Når de blir senile og tunghørte er det kanskje ikke så mye hjelp å få av dem. Men vi kommer vel til å henge dem i hvert sitt horn på veggen så vi kan spørre dem til råds, smiler han.

Søsteren Helen mener de unge må bruke tiden godt og ta til seg alt de kan av lærdom fra foreldregenerasjonen, samtidig som de selv møter en annerledes og mer digital hverdag enn den forrige generasjon har levd i. Det er mye som tvinger seg frem i så måte.

Nå er det blant annet flåtestyring på plass i bilene og med det startet konkurransen om tomgangskjøring. På tavlen på lunsjrommet står resultatene skrevet med store bokstaver.

- Det er nesten så vi må trygle sjåførene om å starte motoren lenge nok til at vi får luft i tankene, når de er inne på verkstedet, sukker Einar.

Her ytterst ved kysten i Nordland handler de største utfordringene for en transportør ofte om vær og føre. Og innstilte ferger, selvsagt.

Endresen Transport bruker mye ferger på Vestfjorden. I fjor gikk det med 1,2 millioner kroner i fergeutgifter. Alternativet er 90 mil ekstra kjøring hvis man skal til Bodø.

Det er ikke til å stikke under en stol at regulariteten på de nye gassfergene til Torghatten Nord har skapt mye fortvilelse for brukerne de siste årene. Det samme gjør stengte fjelloverganger.

Tøft klima og utfordrende veier, viser igjen på verkstedet , der tyskeren Michael Kanike tilbringer dagene. Han har åtte år bak seg hos Scania på Sortland.

Her hos familien Endresen har han vært i snart fire år og han stortrives.

Han disponerer utstyr mange kan misunne ham. Som fullt utrustet dekkverksted og bremseprøver i gulvet. Han tar også jevnlig laserkontroll på tilhengerakslingene.

- Vi reparerer det vi kan på hengermateriellet i eget hus, samtidig som vi har serviceavtale på alle bilene. Veisalt er som alltid en utfordring på bremser og det elektriske, sier han.

Sortland

Vi rekker også å være med en liten tur med Mats til Sortland for å levere en container. Han frakter en del av dem. Han er ikke det minste overrasket over at han i dag sitter bak et lastebilratt. - Det er sjelden vi kjører samme sted to uker på rad. En Oslotur tar seks dager og da kjører vi lokalt uken etter. Fiskefôr fra Biomar er fin kjøring. Der har vi kjørt siden 1986 og laster komplette lass som vi leverer på fiskeoppdrett fra Rognan til Vesterålen, forteller han .

Dessuten sørger fiskefôrprodusenten for godturene til Karlshamn Sør-Sverige for å hente glovarm olje til fiskefôret i tankcontainere. Turen på 2134 kilometer tar en uke.

- Det hender også vi drar noen togtraller for Schenker til Narvik når det er høysesong på fisk. Øksnes er jo Norges torskekommune. Bare i tettstedet Myre, med sine rundt 2000 innbyggere finnes det fire fiskemottak, påpeker han.

Mats fikk forresten kjendisstatus for fem år siden da han reddet livet til en av innbyggerne på Husøy på Senja. Vedkommende fikk skrens og var på vei mot fronten på lastebilen hans da Mats resolutt la vogntoget i grøfta og berget et liv. Han fikk velfortjent heder og ære av både ordfører og ikke minst den takknemlige småbarnsfaren fra Husøy.

Vi svinger opp til Scania på Sortland for å parkere tralla etter å ha levert containeren på kaien. Mats rygger inn ved siden av en distribusjonsbil som ble blåst av veien her ute noen uker tidligere. Deretter blåste en henger fra et annet vogntog over den igjen.

Vi kjører på våt is tilbake til Myre. Mats vet å se etter de rette signalene og være i forkant. Det er slikt man lærer når man bor på steder som dette.

Tilbake på Myre er Einar i full gang med å sikre tomme traller og løse gjenstander før uværet Ole har meldt sin ankomst dagen etter. Orkanen treffer Vesterålen og Myre med full styrke, men de står han av denne gangen også.

Det er «business as usual» igjen hos Aksel Endresen Transport.