5

Bilder

Det ble ikke fullt lass i dag. Sånt går hardt inn på sunnmøringen. Foto: Frode Tellevik

VEI: E39 går fra Ålborg i Danmark til Klett, sør for Trondheim.

Europaveien strekker seg over 1360 kilometer og inkluderer åtte fergestrekninger.

Det er for tiden stor oppmerksomhet rundt planene for «ny» og ferjefri E39 fra Kristiansand til Trondheim. Også internasjonalt. Spesielt heftige fjordkryssinger trigger oppmerksomhet.

Men enn så lenge, og en god stund til, kommer E39 til å være som den er. Frode Tellevik har haiket med hele strekingen med fem av bransjens veteraner.

3. Bergen - Førde med Frank Engeset

Frank Engeset (44) laster på Bringterminalen i Bergen. To og tre turer annenhver uke frakter han stykkgods nordover til Førde og Stryn. En kollega tar vogntoget videre fra Stranda til byene på Mørekysten.

Neste dag gjentas det samme, motsatt vei.

Frank er en erfaren kar. Få har flere turer med vogntog langs E39 nord for Bergen.

- Jeg har kjørt her i snart 25 år nå. De siste 20 i fast rute. Jeg har nok godt over 2500 turer til Bergen og hjem igjen til Stranda på disse årene, mener han.

Frank er den yngste av Engesetbrødrene som står bak E-Trans på Stranda.

- Jeg føler meg som en 30-åring, selv om jeg snart er 45. Tror det hjelper å jobbe i et så ungt miljø som vi har, sier han og starter sjutredven.

Han er aldri avgårde fra Bergen før klokken 18. Frank tar nattskiftet. På turene ned til Bergen parkerer han mellom klokken tre og seks på morgenen.

Da rusler han bort til den 91 kvadratmeter store leiligheten sjåførene disponerer, like ved terminalen. Der har de sitt fristed, helt uten hjemlige plikter, hagestell og regninger i postkassen. Til vanlig overnatter tre sjåfører her hver natt, når de ankommer fra Ålesund, Molde og Trondheim.

Frank kjører noen meter frem og går bak for å lukke dørene på hengeren.

Det ble ikke fullt lass i dag. Sånt går hardt inn på sunnmøringen.

Men enda verre er det hvis gods blir stående igjen. Da bearbeider han lasteoperasjonen hele veien hjem, for å finne ut hva han kunne gjort annerledes.

Han får fysisk vondt hvis han ikke laster til taket. Får han bestemme skal man helst dø av oksygenmangel innen tre minutter hvis man oppholder seg bak i skapet når han lukker dørene.

Frank frakter ikke luft.

Vi drister oss til å spørre hva rekorden er. Vi har hørt historier fra tidligere tider og tar sjansen på at overlast ikke kan straffeforfølges nå, 20 år senere. Frank tygger litt på en lefse og tenker seg om noen sekunder. Så kommer det:

- Jeg var 69 tonn en skjærtorsdag på vei hjem en gang på 90-tallet. Sunnmøringen i meg tok helt overhånd da jeg lastet og bilen ble alt for tung. Den klarte aldri å rette seg opp etter svingen på Vikaleitet, så jeg kjørte til fergekaien på Steinestø og parkerte. Jeg haiket hjem og vogntoget ble sendt med båt dagen etter, forteller han. Det gjorde nok godt å endelig få bekjent sine synder.

Å holde ut i 25 år på en såpass krevende vei er imponerende. Enda større blir prestasjonen når en skadefri hengervelt i brøytekanten er eneste uhell Frank har å vise til.

E-Trans har sju bil- og hengersett. Det passer med en del av rutene de kjører å parkere hengeren underveis.

I tillegg laster de mer. Ikke bare fire ekstra pallplasser, men også i høyden.

Frank har aldri kjørt noe annet. Bussbyggskapene hans er tre meter innvendig. Han kan holde lange foredrag om hva som er bra med Bussbygg og ikke så bra hos andre.

I de bratte tunnelene opp mot Kringla ringer kollegaen og får oppdatering på lasset han skal overta neste morgen. Frank beskriver lasset i detalj. Han er kjent for det. Stålkontroll på det meste.

- Jeg stresser ikke med fergetider mer. Nå går de hvert 20. minutt på dagen og hver time på natta, sier Frank i det vi skimter Sognefjorden der fremme.

Turen fra Bergen til Stranda går to timer raskere i dag, enn for 20 år siden, men fergen over Sognefjorden vil ikke Frank være foruten.

- Jeg bruker fergeturen til å spise og få orden på papirene, så den setter jeg stor pris på, sier han. Følelsene går begge veier. Frank er blant sjåførene som får både julegave og påskeegg fra besetningen ombord.

Fergefreak

Scaniaen vi sitter i er den femte nye bilen han er i ferd med å slite ut. Mest fornøyd var han med den forrige, en R620. Den sviktet aldri. Volvoen før det vil han ikke snakke så mye om. Den hadde stabilitetsproblemer og var utfordrende å holde på veien.

- Når du får 22-hjulsskrens på flate veien, er det noe som er galt, nøyer han seg med å si om den saken.

I stedet blir han veldig interessert i klokka på dashbordet.

- Er du klar over hvor nære vi er å rekke en ferge, spør han som aldri stresser, og gir gass gjennom Skrikebergtunnelen. De ser oss og venter.

Frank kjøper kaffe og byr på privat omvisning. Han vet det som er å vite etter utallige turer over Sognefjorden.

- Jeg er litt interessert i ferger, innrømmer han mens vi henger over rekka for å se etter ladekontakten til den elektriske aluminiumsfergen MF "Ampere". Han glemmer både å spise og få orden på papirene sine på denne turen.

- Dette yrket er mye mindre sosialt nå enn før. Man merker det spesielt på fergene. Folk sitter i bilen og ser på facebook, fremfor å gå inn i salongen og ta en prat. Jeg er ikke stort bedre selv, erkjenner han da vi setter oss i bilen igjen.

Frank er dessuten overbevist om at mange utforkjøringer skyldes mobilbruk.

Resten av turen inn mot Førde foregår i mørke. Vi ankommer terminalen klokken 22.20. Her står allerede Trondheimsbilen og laster og snart kommer også kollegaen som kjører motsatt av Frank.

Det losses og lastes effektivt i 30 minutter, før bilene fortsetter mot sine destinasjoner. Natt etter natt holdes samfunnet i gang ved hjelp av Frank og kollegene. Når vi andre går og legger oss, er de bare halvveis i jobben.