11

Bilder

Redaktøren gjør ting han ikke kan. Alle fotos: Haakon Førde

Scania gjør mye bra. Og i blant noe rart. Som å invitere amatører til å kjøre tur og overnatte i bil.

Du hører kanskje tastaturet mitt klapre på tomgang nå? Du har helt rett. Hva pokker skal jeg skrive om det?

Riktignok har jeg sovet i det beste av Volvo FH16 750 i Seljord, og jeg har sovet i største hytta på Actros under bevæpning i Sør-Frankrike. Et «sammenlikningsgrunnlag»?

Nei. Det er stort sett likt for meg. Helt greit i et nødstilfelle. Jeg har sovet mer krevende plasser. Som under en 72-timerstur i 45 varmegrader på gulvet under underste benken på tredje klasse på et indisk tog (fra Madurai til New Dehli). Det var både billig og sosialt.

Og vi hadde toalett rett ved. Alle i kupeen var veldig hjelpsomme med å vekke meg når hullet i gulvet gikk tett, som skjedde en fire fem ganger, for da kom overskuddet rennende inn til meg i høyresvinger. Og ganske kjapt kom det noen tynne menn og kostet skiten ut. Mot en neve rupies selvsagt. Like selvsagt som at de ikke ordnet problemet, altså staket opp hullet. Det ville jo være å spenne bein under denne businessen. Det skjønte alle i kupeen.

I en slik målestokk var Scaniaen vesentlig mer komfortabel, selv uten dass eller dusj.

Veiarbeid virker!

Men la meg først ta noen ord om den hyggelige kjøreturen frem til den digre oppstillingsplassen ved Alvdal Jafs og Taverna på 3-ern i Østerdalen. Etter å ha blitt plukket opp på Slependen vest for Oslo, peiset vi (jeg hadde en hyggelig Scania-representant ved siden av) opp E6 gjennom Gudbrandsdalen til Hjerkinn.

Og det må jeg si til dem som ikke har kjørt den nye biten av E6 mellom Ringebu og Otta ennå: Veiarbeid virker! Nå er det mer eller mindre motorvei helt til Dovre. Det er i hvert fall ikke en eneste knølete sving igjen i dalen. Såpass er forbedringen på E6 at det i noen tilfeller nå bør være like greit å kjøre det vestlige dalføret?

Men på den annen side, høydemeter er dieselfienden selv. Klatringen fra Dovreskogen til Fokstumyra er fortsatt like brutal, det går fort 10 liter bare opp der. Men dermed ble de humpete svingene fra Hjerkinn til Alvdal med kveldssol i ryggen en sann fornøyelse og avveksling. Både det nasjonalromantiske utsynet og komforten i nye Scania er til å bli lykkelig av. Det er bare å fastslå at selv ikke den høye S-hytten lenger svaier eller vagger på «norske veier» - og dette var ikke engang i en norskspesifisert bil.

Det med kveldssol i ryggen er imidlertid verd en liten note i seg selv. Bilen vi fikk til disp var utstyrt med Scanias ypperste sparetiltak: Drapet på solskjermen. Og på veldig tynt datagrunnlag kunne jeg fastslått at yes, dette virker jo? For med 40 tonn totalvekt på toakslet trekker med Scanias skjørte-tralle gikk det ganske billig. 2,7 liter per mil til Alvdal – og 2,2 liter per mil ned igjen til Gardermoen. I følge computeren til den hyggelige Scania-representanten.

Men jeg er sannelig litt usikker på hvor pene de tallene hadde vært om jeg i stedet kjørte med solen i trynet uten solskjerm? Det får jeg antagelig aldri vite.

Samling i Alvdal

I riktig lyssetting er Alvdal Jafs og Taverna faktisk et riktig trivelig sted å stoppe. Og det gjør jo veldig mange, både på transport-aksene nord-sør og øst-vest. Nærheten til Aukrust og majestetiske Trontoppen (1666 moh) skaper kulisser rundt et 50-talls parerte vogntog denne kvelden. Og da er det fortsatt ganske glissent og luftig rundt bilene.

Ikke som en del av helgeparkeringene jeg har registrert langs motorveiene nedover i Europa, med mange hundre biler og sjåfører stuet sammen. Etter en bedre rødspettemiddag på Taverna tusler jeg tilbake til bilen, og oppdager en thermo-fyr fra Transportsentralen i Lillestrøm ved siden av.

Når aggregatet drar i gang, bekymres jeg litt for søvnkvaliteten – jeg skal tross alt opp kl. 05.00 og kjøre langt dagen etter. Men TSL drar like etterpå, så jeg ender i stedet opp mer herr Vlantana på venstre og Ola Erik Molstad på høyre. Antagelig hyggelige karer begge to, selv om jeg ikke rekker å prate med dem. Jeg må jo få installert meg i denne bilen.

Legge på sengetøy for eksempel. «Scania best ever formsydd» står det på pakken til frottelakenet. Men formsydd og formsydd – etter hvilken form da, tenker jeg mens jeg basker med madrassen. Og først når alt har fått noenlunde strekk, går det opp for meg at jeg har lagt puten i feil ende. Det virket først så riktig i forhold til den smarte svingstolen, som virkelig gir salongfølelse i hytta, men betjening av lys og varme befinner seg nå i fotenden, bak førersetet.

Er det hugget i stein, dette, hvilken retning man skal sove i?

Sove i bil

Til deg som har giddet å lese så langt som dette – hvorfor så bisk og lakonisk om å sove i bil? Er det ikke det man gjør når man kjører lastebil rundt i Norge, liksom? Slik man har gjort det i alle år? Trives godt uten dass og dusj, jeg. Jadda. Trenger ikke en liten sportsbod til sykkel eller ski, heller. Og et tørkeskap til arbeidsklær eller treningstøy hadde jo vært helt bortkastet…

Nei, saken er vel mest at det er akseptert av alt og alle at det er slik man skal ha det. Men hadde du ramlet ned fra månen i dag for å velg yrke, ville du oppdaget at det eneste som gjenstår uten anstendig hygiene er som langveisfarende trucker i Norge og ytre render av Europa. Setter du en passerspiss i Brussel og tegner en stor sirkel over sentraleuropa, vil du oppdage at det over alt er ca fem mil mellom gode dass og dusjmuligheter. Mye bedre standard enn på norske stasjoner etter min erfaring. Og det er til å leve med. Hva er tilsvarende snittavstand i Norge? I hvert fall ikke nok til å få kjøretider til å gå opp hver gang.

Norske og utenlandske lastebiler står til enhver tid «villparkert» i den flotte norske naturen, akkurat som turister betaler drøssevis av kroner for å få lov til å gjøre. Det bare en liten brøkdel av den vanlige befolkningen vet, derimot, er at inne i våre villparkerte biler sover (mm.) det lastebilsjåfører. Ikke fordi man vil. Men fordi man ikke får lov å kjøre videre på en stund.

Vi som vet tar det jo som en selvfølge – det er sånn det er. Menigmann vet det ikke, og hadde ikke forstått det om vi hadde prøvd å fortelle.

Søvnkvalitet?

Nå skal det strengt tatt sies at jeg fikk fem fine timer på puten ved Alvdal Jafs og Taverna. Lyden av passerende trafikk og rånende ATVer fases ut etter hvert, sammen med synet av de 10 ubrukte Tesla-ladestasjonen utenfor gardinene mine. Vakkert som om Aukrust selv skulle ha tegnet ironien.

Superhappy var jeg likevel ikke kl. 05.15, i den ekle perioden mellom man står opp og våkner, med en blære på maks kapasitet. For på skiltet på veggen til anlegget står det at det først åpner. kl. 08.00. Greit, så jukser jeg da, og får meg en kaffekopp på kjøpet. Men in real life hadde jeg bokstavelig talt vært pissed – excuse my english.

Halvvåken triller jeg nedover Østedalen, for å rekke fly fra Gardermoen. Herr hyggelige svenske dupper ved siden av. Østerdalen er også blitt en enklere enn noen gang. Det holder å gi gass ut av Alvdal, så triller man til Elverum.

Særlig diesel bruker ikke Scania lenger. Nyeste generasjon software på den GPS-styrte fartsholden er blitt ekstremt effektiv.

Med eller uten?

Tilbake til det å bo. Ja vel, så har det blitt sedvane, det er bare sånn det er liksom.. Å velge yrke som sjåfør er synonymt med kreative valg av hygieneløsninger. Men helt hypotetisk: Om folket fritt kun en velge mellom arbeidshytte med eller uten baderom, hvordan ville fordelingen mellom de to valgene vært? I mine øyne er det fortsatt spørsmålet som bør besvares. Av noen.