Austertanas store sønn
Elkem Tana driver et av verdens største dagbrudd for kvartsitt i Austertana., noe som har hatt stor innvirkning på driften også hos Arne Pettersen.
Vi må tilbake til 1973 for å finne den spede begynnelsen for bruddet. Sydvaranger hyret inn Arne Pettersen for å hente ut to båtlaster på 750 tonn med kvarts som skulle sendes til prøvesmelting.
- Det var primitive forhold, med verken vann, strøm, telefon eller vei, minnes han. Samarbeidet fortsatte på denne måten frem til 1977.
- Det ble drevet på gammeldags vis. Hverdagen var lang og natta kort, det kan jeg trygt si. Men vi drev helt i det små, med prøvedrift der stein ble skutt ut og fraktet hit til bygda hvor det var montert opp en knuser, forteller han.
I dag er det verdens største dagbrudd for kvarts vi skimter fra kontorvinduene på andre siden av dalen.
Arne Pettersen hadde ansvar for opplasting og transport, i tillegg til båtlasting og veibygging, helt frem til 1994. Da hadde Elkem allerede overtatt dagbruddet, og de driver det fortsatt.
- Så bruddet har vært en stor del av livet vårt. På det meste hadde vi nærmere 40 ansatte. Vi støvsugde bygda for folk og lærte dem opp. Da Veidekke kom inn og overtok kontrakten i 1994, forsvant noen og tyve millioner av omsetningen vår. Men vi fikk et godt forhold til dem også og vi har jobbet mye for Veidekke i årene etter, både her og andre steder. Det har egentlig aldri vært noe tull med de store entreprenørene vi har jobbet for, oppsummerer finnmarkingen som den siste tiden har holdt på med knusing av masse for Mesta.
- Jeg vil vel si at masseleveranser begynner å ta kaka nå. Vi har ganske høy omsetning på knusing og transport av masser om dagen, sier Arne.
I tillegg til eget uttak, kjøper han overskuddsmasse fra Elkem.
Det er et veldrevet selskap finnmarkingen har bygget opp etter at han overtok for faren Julius i 1970. Da han stiftet enkeltmannsforetaket Arne Pettersen hadde han knapt fylt 30, men læretiden startet mange år tidligere.
Han skjenker i kaffe og tenner seg en røyk før han begynner å fortelle.
- Da jeg fikk førerkort for lastebil i 1959 begynte jeg som sjåfør for min far. Han drev med taxi og lastebiltransport. Lensmannen syns ikke noe om at jeg kjørte uten førerkort på oppdrag for vegvesenet allerede som 17-åring, så jeg sørget for å få tatt sertifikatet i Vadsø så snart jeg fylte 18, minnes han.
Den første lastebilen kjøpte faren i 1946. Det var en Chevrolet som var tildelt via Marshall-hjelpen. Den gangen var det ikke vei til Austertana, så den ble kjørt opp på noen planker mellom to elvebåter og fraktet over fjorden. Den ble satt rett i arbeid med å frakte sand, sement og byggevarer som trengtes for å bygge opp igjen Austertana og resten av Finnmark etter at tyskerne hadde brent ned alt.
I årene som fulgte ble det flere lastebiler på tunet hjemme i Austertana. Bedford denne gang. Det var i en av dem Arne var ute og brøytet en vinterdag i 1963.
- Plogen gikk ned i grusen og traff et brokar. Det ble bråstopp og plogen vrengte seg under bilen. Uten sikkerhetsbelte fikk jeg meg en solid trøkk, som jeg kjenner på fortsatt, forteller han.
Ulykken betød også slutten for Bedford i firmaet og den første av mange Scania ble kjøpt inn. Siden ble det Mercedes en periode, før MAN ble totalleverandør i 2001.
Faren Julius valgte å gi seg i 1970, da momsen ble innført. - Det ble for mye byråkrati, syns han, så han overlot alt til meg. Bare tre år senere vant vi anbudet i kvartsittbruddet, forteller Arne.
Han har ikke sett seg tilbake siden.
Sønnen Roger kommer innom og holder oss med selskap gjennom siste del av intervjuet. Han har det travelt i dag. To mann er sjuke og han må trø til i både gravemaskin og lastebil. Også han skjenker seg en kopp kaffe og tenner røyken. Han er vant til å ta ting på sparket og forteller at han i fjor skulle en snartur til Kirkenes for å avhjelpe litt under byggingen av ny vei til Russland, men ble kjørende der i åtte måneder.
Og i likhet med faren startet læreprosessen tidlig, også for Roger.
- Jeg var ikke gamle karen første gang far lempet meg inn i en gravemaskin. Det var en X20, husker jeg, og jeg måtte hoppe ned fra setet for å rekke ned til hjullåsene.
I dag er Roger den aktive ute i felten og styrer de sju ansatte, mens Arne sitter mest på kontoret og har overoppsynet med de tre firmaene han eier.
Eldstemann innser at neste generasjon snart må overta.
- Man må forstå når nok er nok. Regner man 67 som pensjonsalder, er jeg ni år på overtid, men så lenge man våkner om morgenen, så....
Arne Pettersen har sverget til MAN siden 2001. Roger hadde kjørt mye MAN i militæret og hadde fått en forkjærlighet for den tyske lastebilen.
- Jeg syns de var veldig gode å kjøre. Dessuten hadde de en veldig god selger i Tromsø, noe de fortsatt har. Vi ser det jo på driftskostnadene. Jeg tror ikke du får tak i et bedre produkt hvis man tenker på dieselkostnader og verkstedsopphold. Det er svært lite feil med disse bilene. Da gjør det ikke noe at det er de beste bilene å kjøre heller. Vi kjører helluft på alle de tre bilene våre, to tippbiler med plogfeste og hengere, i tillegg til en trekkvogn med tipptralle og et par maskinsemier. Vi har kjørt helluft siden 2001 og mange har frarådet oss det, men da har de nok ikke prøvd MAN sin ramme, mener han.
Nede på veien står maskinhengeren fra 1982. Også den i verdensklasse, ifølge eieren.
- Det er en seksakslet Damm-henger. Og den har ikke bare hatt søndagskjøring, for å si det slik, avslutter Roger Pettersen.
Du får de harde fakta i TransportMagasinet. Tegn et abonnement her!