Joakim følger tradisjonene
Far, farfar og oldefar har gått opp løypa. Nå er det Joakim Sandvik Børseth (24) sin tur til å starte sin karriere på skogsbilveiene i Meråker. Og for å sette denne historien litt i perspektiv, kan vi nevne at Joakim nå er fjerde generasjon Børseth som frakter tømmer til Meråker Bruk.
Men det var ingen selvfølge at det skulle bli slik. Skjebnen har vært hard med familien Børseth. Ulykker har tatt flere unge menn ut av livet så alt for tidlig. En av dem var farfar. En vinterdag i 1993, åtte måneder før Joakim ble født, skulle Dagfinn Børseth i skogen for å kjøre en av skogsmaskinene han eide sammen med sin bror, Per Annar. Arbeidsbilen kom bare nesten opp den bratte skogsbilveien før den begynte å seile bakover. I velten som fulgte, havnet Dagfinn under kassebilen og mistet livet. - Familien har aldri snakket noe særlig om det som skjedde, sier Joakim.
Nå deler han bil med sin far, Per Magnar, som har kjørt for Hernes Transport i over 20 år. Det var også her Joakim søkte læreplass da han bestemte seg for en fremtid i tømmerbilen. Han innrømmer at det har vært godt å dele bil med en far og en mentor i læretiden.
- Jeg startet på utdanningen i august 2016 og fikk jo en pangstart med tømmerbil på vinterføre. En enorm utfordring. Det var mang en natt jeg måtte ringe faren min og be om hjelp. 60 tonn i bratte og glatte stigninger er ingen spøk. De siste ti tonnene merker du. Jeg har hatt noen opplevelser som har satt spor, forteller han.
Unggutten har fagbrev som maskinfører fra tidligere. Det var nemlig ikke helt bankers at han også ville kjøre tømmer, da han gikk ut av grunnskolen. - Jeg var ofte med pappa på arbeid i tømmerbilen og jeg tror jeg ble litt skremt av alle de dårlige veiene vi kjørte på. Derfor ble nok ikke tømmerbil førstevalget mitt. Dessuten hadde jeg veldig sans for gravemaskiner, innrømmer han. Men en kranglete rygg fikk ham på andre tanker da læretiden hos Tverås Maskin & Transport var over. Det, kombinert med at de ikke kunne tilby ham fast arbeid, fikk ham til å ta et nytt valg.
Joakim kontaktet opplæringskontoret og fikk hjelp til å melde seg på et 19-ukers kurs på Ole Vigs videregående. Da han i tillegg ordnet seg lærlingplass hos Hernes ble han garantert plass på kurset. Joakim startet læretiden like etter påske 2016. Bedre forberedt enn de fleste. Som sidemann sammen med faren gjennom hele oppveksten, har han allerede lært seg å ha respekt for denne jobben.
- Tidligere tenke jeg mang en gang at tømmerbilkjøring så skummelt ut. Jeg har vært med faren min og sett at han har vært både redd og usikker enkelte ganger. Nå kjenner jeg på det samme selv. Det jeg måtte jobbe mest med i starten var at far sa at jeg måtte stole på dekkene. Det klarte jeg ikke. Jeg satt hele tiden og tenkte på om det var nok friksjon. Men jeg ser nå i ettertid, både på lastebil og personbil, at man er nødt til å stole på dekkene. Hvis ikke driver man hele tiden å småbremser og lurer og til slutt gir man opp. I tillegg til at man får en veldig slitsom arbeidsdag. Man er nødt til å stole på utstyret, fastslår Joakim, vel vitende om at hos Hernes får tømmerbilsjåførene velge de dekkene de selv vil ha.
Men det har likevel vært episoder i læretiden som har fått ham til å vurdere å kutte ut yrket. Det handler om både trafikkbildet generelt og dårlig føre. Lass levert på feil plass og andre tabber som gjerne hører med i en opplæringsfase gjør heller ikke noe godt der og da. Men i ettertid ser han at han har lært noe av det også.
- Som tømmerbilsjåfør må man være til stede og yte hele veien. Vurdere føre og legge på kjetting der det trengs. Snuplassene er ikke alltid beregnet for tømmerbiler heller. Samtidig er det alle utfordringene som drar opp nytelsen med å kjøre tømmer også, mener han.
Joakim ringer kollegene for å høre hvor de er og hvordan føret er. Vi skal opp en bratt bakke i lia over Meråker, der han helst ikke vil møte noen av dem. Føret vurderes slik at kjetting anbefales, så vi stanser på et egnet sted for å legge på. Det stabile vinterværet har gått over til mildvær noen dager tidligere. Det er dette føret som skiller dyktighet og rett utstyr fra resten av bransjen.
- Tandemløften brukes stort sett bare når jeg skal snu. Under kjøring blir det for lite trykk på forhjulene i og med at kranen bakerst veien tre tonn, forklarer Joakim mens han gløtter litt på vinduet for å høre kjettingene .Girkassen står i manuell, låst i et gir som han vet klarer å dra helt opp. Når det blir bratt og glatt liker han å høre motorlyden fremfor å se på turtall og speedometer for å oppdage om det glipper. Og nytter det ikke å få tilbake grepet med å justere gasspedalen er neste trekk å koble inn sperra. Vi slipper billig unna i dag i så måte og snart står vi parkert foran sliptømmeret han skal frakte til Norske Skog i Skogn.
- Jeg ser for meg en fremtid i tømmertransporten, jeg gjør det. Men det spørs jo på hvor mye vi får å gjøre fremover, sier han før han klatrer opp i kranhuset og begynner å laste. Graden av avvirking varierer fra år til år og tømmerbilene blir fort arbeidsledige når markedet svikter.
Tømmerbilene hos Hernes Transport har også kontrakt med Norsk Bildemontering, der de henter vrak hos bilopphuggere mellom Hell og Øysand og frakter dem til kai. Ut over det blir det gjerne ett og annet bjørkelass til folk som skal ha ved. Man er kort og godt litt låst med tømmerpåbygg dersom det blir stille i skogsdriften.
- Hernes er et flott firma å jobbe for. Sjefen min, Jon Petter Hernes, hadde nok tenkt at jeg skulle begynne å kjøre noe annet da jeg startet som lærling, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk ta læretiden i tømmerbilen. For meg var det vel egentlig dette eller ingenting. Sett i ettertid kan jeg være enig i at det nok kunne vært smart å prøve noe annet først, for læringskurven var særdeles bratt i tømmerbilen midtvinters, avslutter Joakim.
Les mer om dem som skal overta rattet. Abonner på TransportMagasinet