Både lærling og kaptein - et stort ansvar
Tungtredaksjonen har denne våren hatt stort fokus på lærlingers situasjon ute i bransjen, i etterkant av dommen i Troms tidligere i år der en lærling ble dømt for uaktsomt bildrap. Lærer i transportfag, Reidar Svalheim, reagerer på en del av det som kommer frem og forteller at han ofte opplever at det er lærlingene selv som presser på for å komme fortest mulig opp i stor bil på langkjøring. - Dette er en veldig vanskelig balansegang, innrømmer den erfarne læreren med fartstid fra både Sties og Firda Billag i bagasjen.
Siden 2007 har han undervist elever som drømmer om en fremtid i transportbransjen.
Han mener mye gikk galt i saken vi omtalte etter en dødsulykke i Troms tidligere i vår.
- Når en ser tilbake på den dommen ser en jo hvordan ting kan svikte, fastslår han og sier han selv ikke ville nølt med å kontakte bedriften hvis han hørte at en av hans tidligere elever ble presset av en arbeidsgiver.
- Husk at selv om man er lærling så er man kaptein på skuta. Det er lærlingen som blir stilt til ansvar dersom noe skjer. Det finnes ingen andre som kan fortelle deg som sjåfør at alt er i orden hvis du mener det motsatte, verken i forhold til lastsikring, kjøretid eller andre ting. Vegtrafikkloven er klokkeklar og man er nødt til å gi beskjed. Så er det enkelte lærlinger som frykter å miste jobben dersom de ikke gjør som de blir bedt om. Da svarer jeg at det er et mye bedre alternativ enn å kanskje havne i fengsel hvis noe går veldig galt. Samtidig er det ingen som kan eller skal miste jobben om en gir beskjed, sier Svalheim.
Er det ikke ganske tøft å bli kaptein allerede som 19-åring, i starten av en lærlingperiode?
- Jo, det er det. Men som jeg sier til mine elever: Ikke stress med å komme opp i dette vogntoget. Jeg har selv vært redd bak rattet flere ganger i min karriere fordi jeg ikke har følt mestring. Jeg unner ikke min verste fiende den følelsen. Elevene har jo så god tid på seg til å nå dette målet om å kjøre stor bil, at det er ingen grunn til å forhaste seg.
Hvem har egentlig ansvaret for lærlingene når de enten havner i en useriøs bedrift eller når de presser for mye på selv, for tidlig i utdanningsløpet? Når slipper dere lærere taket i dem?
- Her hos oss er vi så heldig å ha kontorer vegg i vegg med opplæringskontoret, og når jeg snakker om "vi" heretter, så gjelder det skolen og opplæringskontoret i samarbeid. Vi har veldig tett og daglig dialog, så vi kan følge opp lærlingene tett også etter at de har forlatt skolebenken. Jeg har bra kontroll på elevene jeg har hatt tidligere. De ringer av og til og ber om råd, selv lenge etter at de er ferdige på skolen. Men dette er her i Sogn og Fjordane. Det er ikke sikkert det er slik over alt. Vi er også heldige som har veldig seriøse bedrifter knyttet til opplæringskontoret. Og vi prøver så godt vi kan å lose elevene mot de rette bedriftene. Elever en ser har ønske om langkjøring, blir oppfordret av opplæringskontoret til å velge bedrifter en vet kan gi dem best mulig oppfølging. Samtidig vet vi at det er stor forskjell på bedriftene rundt om.
Hvem ivaretar dem som havner i feil bedrift og ikke når frem verken til bedrift eller opplæringskontor?
- Det er en mer ukjent situasjon i vårt fylke. Men selvfølgelig kan dette skje andre steder. Det er en vanskelig problemstilling. Jeg tenker at kanskje kolleger og andre bedriftseiere som ser dette, må være så tøffe at de tar kontakt med den aktuelle bedriften og sier fra.
Er du trygg og rolig den dagen du sender elevene ut til lærebedriftene?
- Både ja og nei. Vi har forskjellige typer bedrifter rundt oss. Og det er elever fra tid til annen som jeg kanskje ikke vil ha inn i en bestemt bedrift, mens andre vil passe godt der. Vi lærer hvilke typer elevene er og styrer de gjerne unna noen bedrifter. Men igjen, vi er tett på opplæringskontoret og deler daglig erfaringer. Vi er i en unik situasjon i så måte og kanskje ikke helt representative for landet forøvrig. Skolen vår kan følge elevene langt inn i opplæringskontorets landskap. Dette er praten vår rundt morgenkaffen.
Hva gjør dere dersom en lærling blir lei av å kjøre distribusjon og gjerne vil bytte bedrift for å få annen kjøring?
- Da kaller opplæringskontoret dem inn og prater med dem. Spør om de ikke kan ta det litt med ro og avvente. Det kan godt hende at eleven i utgangspunktet er skikket til å kjøre stor bil, men det blir påpekt at vedkommende skal være hundre prosent sikker. Når en bedrift holder litt tilbake, er jo det bare positivt. Men det er viktig med dialog, slik at lærlingen ser at det legges opp til et løp som gir muligheter litt lenger fremme. Mange av elevene holder ut litt til når en legger det frem slik. Da slipper vi ofte at lærlingene mister motivasjone og kanskje gir litt blaffen slik at de havner i trøbbel i forhold til arbeidsgiver. Det er veldig mange nyanser her. Og selvsagt finnes det bedrifter som bruker lærlinger som billig arbeidskraft. Samtidig kan ikke vi og opplæringskontoret snakke ned bedrifter i vårt system. Da graver vi vår egen grav.
Er det i så måte et problem at opplæringskontoret er eid av bransjen og medlemsbedriftene? Hvordan kan man ta seg godt nok av lærlingen, når man samtidig må vokte seg for hva man sier og mener om bedriften?
- I vårt system i Sogn og Fjordane er dette nokså uproblematisk. Skjer det ting, eller noen føler på noe har opplæringskontoret møte med begge parter. Det er lav terskel for både firma og lærling om å ha møte om slike ting. En prøver å formidle at problem oppstår dersom ingen gir beskjed om at noe ikke er som det skal være.
Opplæringskontoret står jo på begge sider her og havner litt mellom barken og veden. De er eid av bedriftene, samtidig som de skal beskytte lærlingene. Men over der finnes det jo noe som heter lærlingeombud. En lærling som ikke får gehør verken hos arbeidsgiver eller opplæringskontor, har i neste instans lærlingeombudet som kan ta over og gå inn som en tredjepart. Alle fylkeskommuner har et lærlingeombud.
Hvordan er elevenes holdninger med tanke på yrket de skal inn i? Er det store variasjoner?
- Ja, helt klart. Vi har cowboyspirer her også. Da må jeg heve stemmen litt og ta dem i plenum. Hvis en elev skal kjøre V8 med spett i gulvet, så må jeg gjerne spørre hvem han skal jobbe hos. Ingen kjøper vel manuell girstang for 30 000 kroner bare for at du skal leke cowboy? Jeg tenker at da har disse eleven hatt noen dårlige mentorer, som de har vært ute på tur med. Når elevene har vært utplassert i bedrifter, kommer de av og til tilbake med holdninger som ikke hører hjemme i denne bransjen. Da må jeg ta en prat med den aktuelle bedriften og det har hendt at jeg har bedt dem gå foran som gode eksempler. Jeg sa nettopp til en av bedriftene at sjåførene får gjøre hva de vil, men når de har med seg elever på utplassering, må ting gjøres etter boka.
Har du inntrykk av at lærlingene skjønner alvoret i jobben de skal utføre i denne bransjen?
- Ja, det er veldig mange fantastiske lærlinger der ute, som har flotte holdninger til bransjen. Og så har vi selvsagt de som er mest opptatt av blanke felger, rake rør og grom lyd. De som kun har en ytre motivasjon til jobben, og syns at dette med lastebil er tøft. Disse må vi prøve å klippe hornene av så fort som mulig, for å få dem til å skjønne at transportbransjen ikke er lek og moro. Jeg bruker gjerne historier fra mitt liv bak rattet for å synliggjøre hvilke krefter man har med å gjøre i en lastebil. Det siger nok inn hos dem etter hvert, men elevene og lærlingene er flokkdyr. Greie å ha med å gjøre hver for seg, men rundt et kafèbord blir de gjerne tøffe i trynet igjen. Men sistnevnte gruppe gjelder ikke bare lærlinger. Jeg kjenner sjåfører som snart er pensjonister som er blant de verste av cowboyene. Såpass ofte har jeg reist med Kielferga...
Finnes det en optimal løsning på alle utfordringene lærlingene møter på?
- Det er ingen enkle løsninger. men lærlingene er en ressurs som vi må klare å forvalte på en så god måte som mulig. I tillegg må alle involverte som kjenner til disse utfordringene føle et ansvar og hjelpe til. Ingen kan umiddelbart frikjennes når noe går galt med en lærling. Ut over det har jeg ikke noe fasitsvar. Men lærebedriftene bør tenke på at en lærling kanskje ikke skal begynne å produsere for fullt før etter ett år i lære. Skjer det noe med en lærling, bør bedriften gå i seg selv og kjenne etter om man har gitt lærlingen for mye ansvar, for tidlig. Vi bør alle ta lærdom av ulykken og rettssaken i Troms. Vi ønsker ikke flere slike hendelser. Når det er sagt så er lærlingene forholdvis lite innblandet i alvorlige ulykker.