7

Bilder

Kollega eller fiende? Foto: Frode Tellevik

Marius Cyrolis (47) strekker ut hånden og gir meg et fast håndtrykk, før han kjapt beklager sin dårlige engelsk. – Det skal nok gå bra, svarer jeg, vel vitende om at turen fra Vestlandet til Oslo vil ta nærmere åtte timer. Det blir god tid til å terpe på engelsken for begge parter.

Litaueren har lastet bilen fra Vlantana Norge hos Bremnes Seashore og har laks med seg til ASKO og Schenker i hovedstaden. Regnet plasker ned over Haugalandet denne kvelden, i det vi fester setebeltene og begir oss ut på E134 østover. Marius kjører Schenker-ruten i kveld. Vlantana Norge overtok en kontrakt på denne rutekjøringen tidligere i år. «Utlendingene tok den også», lød meldingene til oss i redaksjonen. Etter noen interne runder bestemte vi oss for å finne ut mer om dem. Ikke bare få politisk korrekte svar fra ledelsen.

Sjefen i Vlantana Norge, Vladas Stoncius jr. var positiv da vi ba om å få følge en av bilene. Men vi måtte vente til Marius var tilbake fra ferie. Underveis til Oslo får vi en forståelse av hvorfor.

47-åringen har kjørt for Vlantana Norge siden i mars 2017. Han forteller om lastebilinteressen som først sendte ham på tur til Sovjetunionen som 20-åring. – Det var hard jobbing, med grensepasseringer og mye kontroll. Jeg holdt ut i bare tre måneder, forteller han. I likhet med sine jevnaldrende landsmenn, har også Marius lært seg russisk på skolen, i tillegg til engelsk. Etter en tid på delelageret til Nissan, ble han igjen lokket ut på landeveien. Denne gang i Vest-Europa. – Det var i år 2000, forteller han. Lønnen og et ønske om å se verden lå til grunn for den avgjørelsen. Som ung drømte jeg om å oppleve spesielt Italia, England og Norge. Nå er jeg her, sier han og smiler.

Kona og de to døtrene gikk med på en prøveperiode da jobben i Vlantana Norge dukket opp, men den har blitt forlenget etter hvert. – Kona sier jeg er en lykkeligere mann når jeg kommer hjem nå, enn da jeg kjørte Tyskland og Polen, sier han.

Litaueren har selv valgt å kjøre alene, etter at han begynte sin karrière i Norge. Han forteller at han og de andre sjåførene i stor grad kan velge hvordan de ønsker å ha det. Om de vil kjøre i tospann og hvor lenge de vil jobbe mellom hver friperiode. Maruis kjører fire uker, før han tar ti dager fri hjemme i Kaunas. På de fire ukene tjener han nærmere 3000 euro, det dobbelte av en industriarbeider hjemme i Litauen. I tillegg betaler Vlantana Norge flybilletten begge veier.

– Min datter studerer til lege på universitetet, så det er nok å betale på, sier han. Men så er det dette vanskelige valget da, som de fleste litauerne i Norge sliter med. Valget mellom god lønn og familie. – Ja, det er vanskelig for mange, innrømmer Marius. Mange jobber så lenge borte at de ikke har familie når de kommer hjem. Jeg holder kontakten med mine via skype og viper, men det blir selvsagt ikke det samme.

Bak på tralla er vi lastet med 11 tonn laks. Et drømmelass som bare fyller halve skapet i høyden og gir lavere tyngdepunkt en tradisjonelle fiskelass, på de svingete veiene østover. Ikke for det, Marius endrer ikke stort på kjørestilen selv om lasset i dag åpner for høyere snitthastighet. Med sin Volvo FH 540 med dual clutch duver han gjennom landskapet og gir både oss og laksen en særdeles behagelig reise. Han forteller om sin egen motivasjon for å kjøre som han gjør, og vi forstår at den handler om Dynafleet og økonomi.

– Jeg hadde allerede 18-års erfaring da en venn av meg tipset meg om Vlantana Norge. Jeg søkte og ble kalt inn til opplæringssenteret, der jeg gjorde noen teoretiske og praktiske tester. Egentlig ganske vanskelige tester, men jeg klarte dem bra. Jeg var i hvert fall klar for Norge, sa de. På første turen Oslo-Haugesund-Oslo, fikk jeg også med meg en instruktør. De folka er sjåfører til vanlig, men blir også med dem som trenger det for opplæring i økonomikjøring, forteller han.

De må ha gjort en god jobb. Maruis er på topp 10 listen blant de drøyt 200 sjåførene i Vlantana Norge og der akter han å bli. – Det handler om å holde turtallet på det grønne feltet, følge med på turbotrykket og slippe gassen før bakketoppene. Da er mye gjort, mener han. Klokken har rundet halv ni i det vi passerer kontrollstasjonen på Seljestad. Marius sier han har ingenting imot å bli stanset i kontroll.

– Her i Norge går det an å prate med kontrollørene. I Polen, derimot, er jeg alltid nervøs. Kjører du noen minutter for lenge er du kriminell og blir behandlet der etter, sier han og rister oppgitt på hodet.

I de neste bakkene tar vi igjen en kollega. Han har lastet mer fisk enn oss og det går tyngre. De snakker sammen på walkie-talkien og begge lyver om hvor mye de har lastet, for å terge hverandre. På langstrekket opp mot Svandalsflona hjelper han oss forbi. – Han der har kjørt i seks år for Vlantana Norge, forklarer Maruis før han utdyper arbeidsforholdet sitt. – Jeg er ansatt i Vlantana Norge og har ingenting med Vlantana i Litauen å gjøre. Jeg har min sjef her i Norge og kjører kun her. Vladas jr. har mye kunnskap om bransjen. Han er en fin fyr, som hilser og prater med oss når vi er innom hovedkontoret. Vlantana Norge er en fin arbeidsplass, men man må kjenne systemet og vite hva som forventes, sier han.

Vi spør om hans forhold til norske kolleger og får til svar at det kunne vært bedre. – De er hyggelige og svarer hvis vi spør om veien eller møter dem ved kaffemaskinen på verkstedet, men jeg skulle gjerne pratet mer med dem. De er litt lukket. Virker som om de er redde for at vi skal ta jobben fra dem. Men jeg vil si de er gode kolleger, alt i alt.

Hva så med ryktene. Litauiske selskaper som stjeler diesel eller fyller avgiftsfritt. De som kjører alt for aggressivt og har en slapp holdning til alkohol. Har han sett noe til dem? - Vi er 200 sjåfører og alle er forskjellige. Jeg har hørt om disse tingene, men jeg opplever ikke at det er slik, men som sagt, vi er alle forskjellige. Vi spør også om det er slik at sjåførene må erstattet utstyr de ødelegger og dekke diesel hvis de kjører feil. - Det var nok slik tidligere blant enkelte selskaper, men jeg tror det handlet mest om å bevisstgjøre sjåførene. Jeg tror ikke noen driver på den måten nå lenger.

I det vi entrer Haukelitunnelen tar jeg opp ulykken vi skrev om sist vinter, der en av Marius sine kolleger dro i fjellveggen og ødela både bil og tralle for ganske mange penger. Er det rom for slike tabber i Vlantana Norge? – Ja, han kjører fortsatt hos oss. Han var ganske fersk da det skjedde og var nok uoppmerksom på en eller annen måte. Men han ble ikke sendt hjem av den grunn.

Mørket begynner å falle på mens vi legger bak oss Vågslid og Haukeligrend. En litauisk stemme med avdempet irritasjon bryter igjennom på walkien. Han som slapp oss forbi på vestsiden er nå helt oppe i hekken på oss igjen og har tydeligvis ligget der en stund. Ikke lenge etter drar han forbi på et rettstrekk og forsvinner. Der er kanskje grunnen til at jeg ble sendt på tur med Marius og ingen andre, tenker jeg for meg selv.

– Han har nok flere tonn som dytter på i nedoverbakkene, unnskylder Marius og gir inntrykk av at han ikke bryr seg. – De må gjerne si at jeg kjører seint, men for meg handler det om økonomi. Om jeg ruller i 70 eller 80 får så være, så lenge jeg vil rulle.

På Høydalsmo er det pause og bilen trenger AdBlue. I mappen ligger CircleK-kortet, men koden er det verre med. Marius sitter en liten halvtime i telefonen med kolleger og kontorfolk mens han endevender skuffer og skap, før han gir opp. – Jeg får bruke visakortet mitt denne gangen, men det er ikke noe problem, sier han mens han sukker oppgitt over at ingen kolleger er i nærheten når han trenger dem.

For muligheten er faktisk ganske stor for akkurat det. På veien mellom Haugesund og Oslo denne kvelden er bilene fra Vlantana i klart flertall. Ingen av de norske transportselskapene vi møter er i stand til å matche den stadig voksende Vlantanaflåten langs E134. Om sommeren er det veldig mange av dem, men om vinteren er det de samme ansiktene vi møter. Da topper Vlantana-konsernet laget og sender sjåførene fra Vlantana Norge på banen.

Rundt i Norge tilbyr selskapet fem leiligheter til sine sjåfører. I Larvik, Jessheim, Ålesund, Steinkjer og Tromsø. Her bor de, her vasker de klær og her lager de mat. - De som har fri lager ofte middag til de som kommer senere. Det er en fin ordning, syntes Marius. Han bruker ikke penger langs veien. Det blir for dyrt. - Jeg spiser helst brødmat i bilen og tar middag når jeg kommer hjem til Jessheim. Eller så spiser jeg middag hos Postnord på Langhus hvis det passer. Der er det billig.

Marius forteller også at han liker å holde seg i form. Under friperiodene hjemme i Kaunas spiller han basketball flere ganger i uken. - Etterpå blir det sauna og noen øl med gode venner, forteller han. I tillegg har han hund. Sykkelen står klar også utenfor leiligheten på Jessheim. I sommerhalvåret er den mye i bruk, hvis Marius ikke er opptatt med å spille volleyball. Kanskje er det greit å lufte seg litt når opptil 15 kolleger bor i samme leilighet i helgene. - Men vi har uansett ikke de store festene i helgene. Vi er ordentlige folk, og alle har alkolås i bilene, legger han til mens vi passerer grensen mellom Telemark og Buskerud.

Begge hendene er trygt plassert på rattet, men likevel kommer enkelte svinger litt brått på. "To wild", sier han unnskyldende etter at vi begge registrerte at nå gikk det litt vel fort. Marius er ikke lommekjent over alt. Til det blir oppdragene vekslet på litt for ofte. Sjåførene kjører ikke lenge på samme rute før de flyttes. Vi nærmer oss Oslo. Klokken passerer tre på natten i det Marius slipper meg av ved hotellet. Selv skal han losse, koble av hengeren og begi seg til huset på Jessheim før han kan sove. - Kanskje er det helg. Kanskje tar jeg noen traller og vasker dem før ukehvilen. Jeg slår uansett av telefonen når jeg sover. Sjefen liker det nok ikke, men de ser uansett hvor bilen er på skjermene sine, sier han og smiler. Neste uke er det nye turer rundt i Norge, men foreløpig aner han ikke hvor.

TransportMagasinet tar pulsen på bransjen. Abonner her!