6

Bilder

Fjerde, femte og sjette generasjon foran noen av bilene de har slitt ut. Til venstre står Vegard, med sønnen Even på armen. Videre ser vi daglig leder, Lars-Tore Rogne og til høyre Torgils med datteren Elina. Foto: Frode Tellevik

1906 regnes som offisiell oppstart av transportbedriften Olav Rogne AS på Voss. - Vi har ikke sett det offisielle papiret, men ifølge en slektsforsker skal det være riktig. Han hadde fått dokumentene fra folkeregisteret, forteller eldstemann, Lars-Tore. Han er daglig leder og sørger blant annet for den daglige oppfølgingen av Schenkerterminalen de drifter på Voss og distribusjonsbilene knyttet til den.

Broren, Torgils, har viet all sin kapasitet til nabobedriften NOBI, som produserer betongelementer. Han og sønnen, Vegard, tar i dag hånd om all logistikken både inn og ut. Familien Rogne er stolte av historien. Noe annet ville vært unaturlig. Men begge brødrene føler at de mangler en del dokumentasjon i form av bilder og historier. Mye kunnskap forsvant da faren, Olav, ble syk og døde i 1988, bare 61 år gammel.

Den 21 mål store militærforlegningen de kjøpte i 2005, huser både terminal, eget verksted og kontorer. Her finner vi også en historisk avdeling, som begynner å fylles opp av slitne travere fra en svunnen tid. Både kjørbare og mindre kjørbare. Brødrene har, i likhet med neste generasjon, stor sans for å ta vare på historien.

Lars-Tore tar oss med langt tilbake i tid og forteller om den dagen han fikk en mappe med papirer, som inneholdt historien han og broren ikke ante noe om. - Der sto det at vår tippoldefar fikk transportløyve for hest og kjerre på Vossestrand i 1906, tre år før Bergensbanen åpnet, forteller han. Behovet for persontransport var økende i regionen tidlig på 1900-tallet.

- Bestefar begynte i bedriften i 1923 og hadde i tillegg til lastebilene, hest og kjerre som han brukte til lokaldistribusjon rundt i sentrum fra jernbanen, helt frem til 1957, fortsetter Lars-Tore. Hans far, Olav, fikk sertifikat bare 17 år gammel, i 1944.

- Vår aller første Scania kom til bedriften i 1966. Far dro til Skrot-Kalle i Eda i Sverige og kjøpte en brukt Scania L75, 1959 modell, minnes Lars-Tore. Tidligere i år var han og Torgils i Bergen og hentet ut Scania nummer 50 i rekken. I skrivende stund har de også fått nummer 52.

I 1988 kjøpte bedriften sin første containerbil, og gikk de neste årene gradvis mer over fra veivedlikehold til godstransport. De fikk blant annet en stor kontrakt i 1989, på frakt av ferrosilisium fra Bjølvefossen i Ålvik, til Voss, der det ble sendt videre med tog til Tyskland og Italia. 15 000 tonn i året.

- Vi kjøpte en Scania 143 til den kjøringen. En bil vi fortsatt har, sier Torgils. Han tok hovedansvaret for den kjøringen de neste ti årene. - Da jeg kjørte siste turen, fikk jeg utlevert 4000 fraktbrev med min signatur på, som et minne om ti gode år.

Så, i 1998 ringte naboen, Voss Cement, og trengte noen til å dra en bulktralle for å hente sement i Bergen. Torgils tok jobben og har siden tatt hånd om all inn- og uttransport for fabrikken. - Jeg har vel vært der så og si hver dag siden 1998. I dag har vi ni biler inne der mer eller mindre daglig, pluss innleide. I 2013 overtok NOBI fabrikken og siden har det ekspandert voldsomt. I dag er betongtransporten et av tre bein Rogne står støtt på.

I 2014 fikk de en henvendelse fra Schenker som resulterte i terminal og utkjøring til Voss og indre Hardanger. Nå har de seks distribusjonsbiler i drift, pluss tre biler som går på inngående gods. Terminaldrift og distribusjon for Schenker utgjør også en tredel av omsetningen, mens alle andre kunder utgjør den siste. 25 fleksible sjåfører kjører både Schenker, betongelementer og andre oppdrag etter behov.

Nå deler Torgils ansvaret for logistikken på elementfabrikken med sønnen, Vegard. - Det var så store variasjoner fra dag til dag at vi måtte dele oss. Jeg var oppe i godt over 100 telefoner enkelte dager og skulle i tillegg kjøre bil. Jeg vil ikke gi meg med kjøringen, selv om jeg nok blir sittende mer og mer på kontoret fremover. Jeg ser det som en stor fordel å få nærkontakt med byggeledere rundt på prosjektene, samtidig som det er lettere å gi pris på oppdrag når jeg selv kjenner tidsbruken og utfordringene sjåførene våre møter, sier Torgils.

Til å være en såpass stor transportbedrift, kan vossingene vise til et imponerende lavt sykefravær. Korttidsfravær eksisterer omtrent ikke. - Vi har nettopp tegnet privat helseforsikring på alle ansatte, for at de skal slippe å stå i helsekø hvis noe skulle oppstå, tilføyer Lars-Tore.

Det nærmer seg også et nytt generasjonsskifte hos familien Rogne på Voss. Om fire år tenker Lars-Tore at det får være greit. Da når han pensjonsalder. Uansett har han og broren bygget opp en bedrift som gir god skyv videre når yngre krefter overtar.

- Jeg mener kontrollert vekst er den beste måten å møte fremtiden på. Oversikt over økonomi og ansatte er det viktigste. Jeg og Torgils er nok litt forskjellig skrudd sammen sånn sett. Hadde det bare vært opp til han hadde vi nok fortsatt hatt to biler og kjørt hver sin, sier Lars-Tore og kikker bort på broren. - Det er beintøft å være arbeidsgiver. Spesielt når man har en liten administrasjon, slik som oss, utdyper Torgils.

Lars-Tore byr til slutt på en dose positive fakta: - Vi har vært lærlingbedrift i 18 år og ingen får jobb her uten å snakke norsk. Og så har vi 10 prosent kvinner i sjåførstaben. Det gir et merkbart bedre miljø. Vi har dessuten høy gjennomsnittsalder. Den eldste sjåføren er 73 år. Vi er i det hele tatt veldig bevisste på arbeidsmiljøet her i bedriften, påpeker han.

Lars-Tore og broren vet de er heldige. At neste generasjon vil overta livsverket fra forrige generasjon er ingen selvfølge i dag. De kjenner flere fortvilte lastebileiere som ikke har noen som kan ta over etter seg. Slikt gjør vondt. Derfor er det godt å vite at nevøen, Olav, vurderer å steppe inn i en lederrolle om noen år. Olav er i dag sjåfør og stepper inn for Lars-Tore når han har fri.

I tillegg står to av Torgils sine etterkommere klare. Den nest eldste, Vegard, er allerede godt i gang. - Det er viktig å få frem at jeg har sagt tydelig til ungene mine at dette må de ville selv. De skal ikke være lei seg om ikke de ønsker å overta. De er bare 15 og 24 år, men virker veldig bestemte, avslutter Torgils. Om noen år vet han svaret.

Dette er kortversjonen av reportasjen som sto på trykk i TransportMagasinets første utgave i 2019. Som abonnent får du tilgang til enda mer godt stoff. Klikk her, så er du i gang.