– Transportlærlinger kan være trygge på arbeid livet ut
Av TM PÅ TUNGT: Artikkelen ble første gang publisert i oktober 2021.
Trond Helge Henriksen (55) fra Tromsø er øverste ansvarlige for å skaffe transportbransjen lærlinger til å ratte bilene våre fremover. Hans viktigste poeng er at fagbrev i transport ikke begrenser noe som helst for fremtiden, men like gjerne kan være starten på noe stort.
– Du vet, jeg bruker gjerne min egen bakgrunn for å illustrere for elevene at når du begynner på et fag som f.eks. gjør deg til yrkessjåfør, da har du kun tatt det første skrittet. Det er ikke det samme som at du blir sjåfør resten av livet, men at du kan være på vei mot en karriere i transport og logistikk.
– Vil det si at du har vært lærling selv?
– Hehe. Nei, jeg er nok litt for gammel til det – og sånn sett også litt farlig langt unna elevenes daglige referanser. Jeg fikk mekanikerutdannelsen som befal i Forsvaret, tre år skole og så fagbrev.
Henriksen i Sotin har altså selv en brokete bakgrunn. Han startet med fagbrev fra Forsvaret og fortsatte som tungbilmekaniker, som befal, som lastebilsjef og som sjåfør. For å nevne noe. I dag er Henriksen både daglig leder i Opplæringskontoret for bil og transportfag i nord – og styreleder i Sotin.
Enkelt og forståelig...
Sotin-sjefen har altså base langt nord i landet, men TransportMagasinet griper beleilig fatt i ham når han passerer redaksjonslokalene i Oslo med snauest mulig margin.
Det er elevene ved Etterstad videregående, avdeling Ullevål, som skal lokkes i retning et lastebilratt denne dagen. Ute i skolegården står en Volvo med både rød container og grønn container – og en Asko-Scania med el-skilter (og som kuriøst nok måtte hentes av en V8 Scania med rake rør …).
– Tekk, eller tech, det er bra. Navnet må være enkelt og forståelig! hører jeg av to engasjerte stemmer når jeg nærmer meg Henriksen.
Han står i dialog med den uforlignelige Øivind Aksberg fra Opplæringskontoret for service og samferdsel. De diskuterer høylytt navnet på et nytt fag, linje, prosjekt eller noe sånt. Så jeg kan ikke dy meg:
– Enkelt ja, akkurat som SOTIN? spør jeg, og peker på logoen på skjorten til Henriksen.
Det var nesten så jeg kunne tro han rødmet litt bak all solbrunheten. Akronymet SOTIN er nemlig satt sammen av noen av bokstavene i – trekk pusten – «Samarbeidsforum For Opplæringsvirksomheter Innen Transport- og Logistikkfag i Norge». Enkelt og forståelig? Nja …
– Før vi går videre Henriksen, forklar oss hva Sotin egentlig er for noe?
– Sotin er kort sagt et koordinerende forum for alle opplæringskontorene i Norge innen transport- og logistikkfag. I tillegg er NLF (Norges Lastebileierforbund) og NHO Transport medlemmer. Vår oppgave er å ivareta og påvirke de overordnede rammebetingelsene, blant annet læreplanene. Og vi jobber med kvalitet i opplæringen og rekruttering av ungdommer til bransjen. Vi er altså en interesseorganisasjon og jobber mest politisk. Akkurat nå har vi ingen ansatte da, men er i gang med å rekruttere en koordinator. Selv er jeg kontaktperson og styreformann.
– Dere er altså ikke en offentlig etat. Hvem finansierer dere?
– Sotin finansieres av kontingent fra opplæringskontorene. Og for ordens skyld, opplæringskontorene er altså heller ikke offentlige, men er eid av medlemsbedriftene i sin region. Disse finansieres igjen av et tilskudd per lærekontrakt. Og det tilskuddet kommer fra fylkeskommunene.
– Hvor mange slike opplæringskontorer er det i Norge?
– Vi har 14 medlemmer i Sotin, og som geografisk omtrent følger de gamle fylkesinndelingene. De aller fleste av opplæringskontorene som er medlemmer i Sotin er rene bransjekontorer for transport og logistikk, men det er også noen av kontorene som jobber på tvers av alle bransjer.
– Vi er vel mange som har hørt om «opplæringskontoret» – uten egentlig å vite hva det er og hvilken rolle det har?
– Det kan jeg skjønne, og så markedsføres da heller ikke opplæringskontorene som egen merkevare. Kontorene jobber mer i bakgrunnen. Oppgaven er å legge til rette for den praktiske delen av utdannelsen ute i lærebedriftene. Kontorene kommer inn i bildet løpet av det skoleåret hvor dette er aktuelt for å koble elevene med bedriftene.
– Men om opplæringskontoret kun er for transport og logistikk, da …
– Ja, da er det «konkurranse» mellom de forskjellige opplæringskontorene i en region. Det er altså en liten kamp for å få elevene interessert i vårt fag. Og jeg tror det er bra, for da får elevene mer informasjon om våre fag enn om ett kontor skal informere om alle valgmuligheter.
Så ser vi da også at det er der hvor vi har bransjespesifikke opplæringskontor for transport og logistikk at vi lykkes best. Det er i disse regionene vi har høyest andel lære-
kontrakter for våre fag.
– Bedrifter som tar inn lærlinger, er de pliktige å være medlemmer i et kontor?
– Nei, men de fleste lærebedrifter i våre bransjer er det. Også store bedrifter som Posten og Asko. De kunne fint klart arbeidet med lærlinger på egen hånd, men de er likevel medlemmer og gode og aktive ambassadører for opplæringskontorene og lærlingordningen.
– Disse kontorene, de er vel ikke bare innkastere i bedriftene?
– Absolutt ikke bare det. Hovedoppgaven, selve målet vårt, er at eleven/lærlingen skal bestå fagprøven på første forsøk. Og da ligger det jo veldig mye mer arbeid bak. Vi tar oss av alt fra det formelle med lærlingekontraktene med fylkeskommunen – det er faktisk opplæringskontorene som er kontraktspartner, ikke bedriftene – til å følge opp både fag og trivsel ute i bedriftene.
– Men altså, skjønner lærlingene forskjellen mellom opplæringskontor og skole og rollene de representerer? Skole er offentlig, opplæringskontorene er strengt tatt arbeidsgivers representant og forlengede arm?
– Det er et poeng. Om jeg får si det litt spøkefullt: Å bli lærling er den største overgangen i livet etter fødselen. Man har aldri hatt en heltidsjobb før. Man har aldri tilbragt hele arbeidsdagen sammen med kun voksne mennesker.
Derfor er det også et stort ansvar for opplæringskontorene. Vi har jevnlige møter med elev/lærling og bedriftens faglige veileder underveis hvor vi sikrer at læreplanen følges og at progresjonen er god. Og som sagt er det kontoret som er formell kontraktspart, ikke den enkelte bedrift. Passer ikke lærling og bedrift sammen, har vi anledning til å flytte lærlingen slik at opplæringen kan fortsette i en annen lærebedrift. Det er nok at en av partene ønsker dette.
– Likevel kommer det iblant til konflikter mellom elev og lærebedrift, ofte der hvor lærlingen egentlig er sett på som billig arbeidskraft. Sist vi i TransportMagasinet skrev om dette, var det liten kunnskap om at det finnes et lærlingombud som kan trå inn?
– Bedrifter som ser på lærlinger som billig arbeidskraft er for det første dårlige lærebedrifter, og etter alt å dømme dårlige bedrifter. Alle elever blir gjort oppmerksom på at det finnes et ombud for dem. Vi jobber bevisst med å være lærlingens støtte og ressurs i forholdet elev/lærling og bedrift.
Selv kommer jeg fra bilbransjen, hvor det generelt kan sies å være mer ordnede forhold. I transportbransjen er det mer «strekk i laget», men en del av vår jobb er også å gjøre bedriftene gode, og da må vi veilede og korrigere, men også være tålmodige.
Kjenner alle Scania-kunder i distriktet
Henriksen har jaggu rede svar for alle vanskelige spørsmål vi kaster på ham. Så la oss heller grave litt i bakgrunnen. Kone, fire barn, motorsyklist (97-modell V-Max med V-boost aktivert og ekte 145 hester i vognkortet), snøscooterist, to kongepudler.
– Jeg har en TSX250 crosser også, ekte totakter, understreker han med glimt i øyet.
Det er veldig lett å se at Henriksen er befalsutdannet. Kroppsspråket og høflige svar avslører slikt på lang avstand. Etter Hærens Yrkesskole for Våpenteknisk Befal og fagbrev som tungbilmekaniker i 1986 sluttet han ikke å gå i grønne klær med en gang heller.
Nærmere 10 år ble det med drift av ulike verkstedavdelinger og logistikksystemer i Hæren – før bilbransjen tok ham. Først Hamax Auto, og så var det Norsk Scania som ansatte ham som distriktssjef i Tromsø og Nord-Troms.
Hos Scania ble Henriksen lenge, og på et tidspunkt ble han også styreleder for Opplæringskontoret for bil- og transportfag i området. Og uten å gå i detaljer: Et rekrutteringsprosjekt på 60 prosent stilling åpnet for å gjøre noe spennende ved siden av.
– Jeg tok oppdrag som sjåfør for virkelig å se og lære hvordan transportbransjen er fra innsiden. Jeg fikk kjørt for både Posten Bring og Asko. Og jeg kjørte buss for Boreal.
Bakgrunnen for prosjektet var blant annet at vi så at sjåførene i distriktet ble eldre og eldre. Og sett fra en bilforhandlers side, som f.eks. Scania, er jo dette krise. Man trenger lokale sjåfører i sitt distrikt – ganske enkelt fordi det er der sjåførene bor at biler oftest blir reparert.
Fra 2018 overtok Henriksen rollen som daglig leder ved Opplæringskontoret for bil- og transportfag, og samtidig som styreleder for Sotin.
– Ja, det er den «arbeidsreisen» jeg gjerne selger inn som eksempel til elevene som skal velge utdanning nå. Tar man fagbrev er man ikke låst til videre utvikling, tvert imot er det ingen ende på muligheter videre.
Videre ja, men er det noe håp?
Det er likevel underlige tider vi lever i. På nyhetene kan vi lese at engelske butikker er tomme for mat fordi landet mangler sjåfører. Og samtidig skriver fagpressen side opp og ned om lastebiler som klarer seg uten sjåfører.
– Hva skal et ungt menneske tenke om slikt og fremtidens muligheter?
– Behovet for sjåfører akkurat nå er større enn noensinne, ja. En av de viktigste jobbene ute i transportbedriftene akkurat nå er nok å faktisk holde på sjåførene de har.
Vår oppgave i Sotin og opplæringskontorene er først og fremst å fylle på fra bunn. Det er en mer langsiktig og strategisk oppgave, og noe av det viktigste vi gjør er å ufarliggjøre sjåføryrket og heve omdømmet. Først og fremst for veiledere og foreldre. De unge er nok ikke så sensitive selv, men de vegrer seg dersom de voksne rundt dem er betenkte.
Når det gjelder rekrutteringen på skolene så får vi uansett med oss de elevene som stuper inn i yrket med merkejakke og de riktige tatoveringene. Dette er unge som oftest har vokst opp i familie eller miljø med tungbiler.
Men disse er for det første ikke mange nok til å fylle behovet – og samtidig må vi kunne være ærlige og si at vi også trenger elever som kommer inn i bransjen med andre interesser og perspektiver, som ser bransjen utenfra. Og når vi først har fått dem med ut i bedrifter for å vise hva lastebil og transport betyr i samfunnet, da blir de veldig mye mer mottagelig til å velge denne utdanningen.
– Hva får dere til da?
– Vi har fått til en veldig fin økning av lærlinger til transport og logistikk de siste årene, og det som gleder aller mest er at det er jentene som står for økningen. Antall gutter er stort sett stabilt. Og det tar vi som tegn på at sjåføryrket har fått en bedre standing blant folk. Både at det er mindre «farlig» eller røft, og at det har stor betydning for samfunnet.
Et annet poeng jeg gjerne vil ha frem med jenter, er at blant annet Asko har dokumenterte tall på at jenter er lønnsomme. Ikke bare har jenter i gjennomsnitt lavere dieselforbruk og mindre skader – hvis du snur dette litt på hodet står de dermed også for lavere CO2-utslipp. I disse tider med stadig strengere miljøregnskap kan det bli viktigere og viktigere for transportbedrifter.
– Lønnsomme og lønn … hvordan klarer dere å lokke smart ungdom inn i en bransje som er kjent for notorisk lange dager og ditto elendige reallønninger?
– Høh. Nå kan jeg dokumentere med SSB-tall at yrkessjåførfaget har best lærlingelønn av alle … Men ja, bransjen har en jobb å gjøre.
Det vi kan friste med fra vår side er at yrkessjåførfaget gir garanti for læreplass. Det har vi hatt i tre år nå – og det er ingen selvfølge om du ser på alle yrkesfagene. I dag er det kun tre av fire yrkesfagelever som lykkes å få læreplass, og det er rett og slett trist og et samfunnsproblem når så mange unge stoppes opp midt i den viktigste fasen av utdannelsen.
Her må fylkeskommunene, som eiere av de videregående skolene, bli flinkere til å tilpasse utdanningskapasitet mot etterspørselen etter lærlinger og arbeidskraft i de ulike yrkene. Det nytter ikke å fortsette å utdanne masse elever til yrker der det ikke finnes nok læreplasser. Da stopper utdanningen opp etter 12 år på skole og da kan det være lett å miste motet.
Derfor er vi stolt av den garantien!
– Som 16–17-åring tenkte jeg selv sjelden lenger enn nesen, og oppmerksomheten holdt i tre sekunder. Ungdommen er sikkert bedre i dag, men om du nå møter et sånt casus som jeg var til speeddate om sjåførfagets fortreffeligheter, hva sier du?
– Tre poenger:
- Fantastisk utsikt fra «kontoret»hver dag.
- Stor variasjon i mulige oppgaver.
- At det en betydningsfull jobb da stort sett alt blir transportert på lastebil.
Når eleven har fått den kunnskapen, da vokser interessen fort.
– Meeeen … hva med trusselen om å bli «avdanket» av selvkjørende lastebiler?
– I transporten vil det alltid være behov for mennesker i ledelsen som kan styre og planlegge og utnytte kapasitet. Jeg tør garantere at de som utdanner seg til yrkessjåfører kan jobbe livet ut innen faget med stadig mer spennende oppgaver.
Opphav og kilder: TransportMagasinet # 8-2021