Les og lær om forskjellen på uhell og uaktsomhet
Vinteren har for lengst inntatt vår nordligste landsdel. Og i dag snør det i Oslo.
Aviser og lederspalter er fulle av frustrasjon over dårlig skodde vogntog, med påfølgende kaos, ulykker og stengte veier. Fullt forståelig for en hardt prøvet lokalbefolkning som opplever dette år etter år uten at noe skjer.
Bli med på disse to like, men svært forskjellige hendelsene på samme dag sist vinter. De forklarer hva som skjer. Del det gjerne med politikere du kjenner.
Hendelse 1
Gunnar Tårnes er yrkessjåfør.Han er på vei fra Narvik til Tromsø, en tur han har gjort utallige ganger tidligere.
Som mangeårig sjåfør hos Thune Transport har han erfaringen som trengs for å mestre den våte, sleipe snøen som har lavet ned over E6 og E8 i Troms de siste dagene. Bil og henger er lastet med brus og øl til butikkene i Tromsø. 48 tonn på glatt føre.
Gunnar er likevel trygg der han sitter. Det er erfaringen som slår inn, den menneskelige faktoren, som sammen med gode dekk og godt utstyr tar bort så mye risiko som over hodet mulig.
Det har vært en krevende dag. Tidligere på turen la han på kjettinger i Bjerkviklia og lot dem sitte på over hele Gratangen og opp Brandvollbakken. Vissheten om tungt lass i tunge bakker ledet til de rette handlingene, som igjen har brakt vogntoget stadig lengre nordover.
Gunnar er en hverdagshelt. Han gjør en jobb samfunnet tar for gitt når vi stikker innom butikken en fredagskveld, for å kjøpe et par øl.
Halv ni på kvelden, på E8 ved Ramfjorden, er det stopp. Flere vogntog har problemer på nullføret som preger innfartsåren til Tromsø. Gunnar blir stående og vente en stund. Han liker seg ikke nå.
Varme dekk på våt snø er erfaringsmessig en dårlig kombinasjon. Men køen siger fremover. Etter hundre meter er det stopp igjen. Så skjer det.
Et rykk i bilen får Gunnar til å sjekke speilene, akkurat tidsnok til å se hengeren på 24 tonn seile sidelengs og legge seg i grøfta bak bilen.
Politiet som kommer til stedet stiller spørsmål, men har forståelse for argumentet om at man ikke kan kjøre på kjetting hele veien mellom Narvik og Tromsø.
To busser bak i køen får også problemer med å stå stille og vinkes videre av politiet, for å hindre at også de går i grøfta. Gunnar bestiller bilberging og kan utpå natten slå fast at kun underkjøringshinderet er skadet.
En krevende dag er over. Selv har han bare fått en ripe i stoltheten. Det kan han leve med.
Hendelse 2
Litt tidligere på dagen, noen mil lengre sørøst, er en østeuropeisk sjåfør i femtiårene på vei hjem etter å ha levert varer i Tromsø.
Han holder høy fart. Kapellbilen med boggi-kjerre nærmer seg Nordkjosbotn og i bunnen av en lang bakke mister hengeren veigrepet og kommer sidelengs ut i motgående kjørebane.
Der smadrer den en møtende personbil. Den 22 år gamle føreren blir livstruende skadet i sammenstøtet. Tilstanden er lenge kritisk for jusstudenten, som var på vei til Tromsø, etter endt juleferie med familien.
Legene melder i dagene etter om skader som ikke er forenelig med et godt liv.
Den østeuropeiske føreren av vogntoget blir siktet for uaktsom kjøring og samtykker til fengsling i fire uker mens etterforskingen pågår. Skulle det verste skje, risikerer han tiltale for uaktsomt bildrap.
Politiet reagerer spesielt på den høye hastigheten. 88 km/t i kollisjonsøyeblikket, på nullføre.
I ettertid bekrefter Statens vegvesens gransking med at vogntoget ville blitt ilagt kjøre-forbud, dersom det hadde blitt stanset i kontroll under de rådende vær- og føreforholdene.
Hvilke forutsetninger sjåføren hadde for å takle denne krevende januardagen, med nullføre og kastevind, vet vi lite om foreløpig.
Politiet karakteriserer dekkene som lovlige, men ikke egnet for det aktuelle føret. Da er vi tilbake på den menneskelige faktoren. Vurderingene som ble gjort og ikke minst forutsetningene for å ta de riktige beslutningene.
Forskjellen? Den menneskelige faktoren
Disse to hendelsene har mange likhetstrekk. To vogntog med lovlige dekk, to yrkes-sjåfører på nullføre langs E8, og to hengere som mister veigrepet.
Men der stopper også sammenligningen. Legger man til den menneskelige faktoren åpner det seg et nytt landskap. Den ene blir hjulpet på veien og kjører videre til bestemmelses-stedet med såret stolthet.
Den andre havnet i varetekt - og vi vet i dag at han ble drapsmann.
Enhver ulykke er en for mye. Og for hver ulykke øker samfunnets motstand mot lastebilene, drapsmaskinene, monstervogntogene. Kvelden etter ulykken på E8 skriker en mor ut sitt raseri, fra sykehussengen der sønnen kjempet for sitt liv:
«Det var en trailer igjen, som ikke var skodd for forholdene vi har i Nord-Norge. Dette var ikke et hendelig uhell. Det var et bevisst valg av en transportør,» skrev hun.
Saken fikk enorm oppmerksomhet i mediene. På lederplass i landsdelens største aviser tas det til orde for å stoppe galskapen. Det ropes på handlekraft fra politikerne. «Stans dem på grensen».
Norge har, ifølge avisa Nordlys, 35 prosent flere drepte i ulykker med tunge kjøretøy enn landene i resten av Europa.
Utrykningsetatene i området følger opp forteller at utenlandske vogntog er overrepresentert. Nok er nok, i Nord-Norge. Men det er ikke bare vogntogene som er farlige. Det handler like mye om den menneskelige faktoren.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 1 2019
