Hvordan få det virkelige servicenivået til å stemme overens med sikkerhetslageret: Beregning av sikkerhetslager og servicenivå
Hvordan få det virkelige servicenivået til å stemme overens med sikkerhetslageret:
Beregning av sikkerhetslager og servicenivå
Sikkerhetslager dimensjoneres ofte med utgangspunkt i et ønsket servicenivå slik at en konkurransekraftig leveringsevne kan oppnås på en kostnadseffektiv måte. For å kontrollere at den virkelige leveringsevnen blir som ønsket, måler man også faktisk oppnådd servicenivå. Problemet er imidlertid at det generelt sett verken går eller passer å bruke samme definisjon av servicenivå for dimensjonering og for oppfølging. Det blir derfor vanskelig å dimensjonere lageret til rett nivå om man bruker det målte servicenivået som beregningsgrunnlag.
Sikkerhetslager dimensjoneres ofte med utgangspunkt i et ønsket servicenivå. For å følge opp at den virkelige leveringsevnen blir den ønskede, måles også oppnådd servicenivå. Det er vanskelig å justere det servicenivå som brukes for dimensjonering på grunnlag av oppfulgt servicenivå slik at sikkerhetslageret kan trimmes inn til rett størrelse. Illustrasjonsfoto: Atlet
Stig-Arne Mattsson Oversatt av Roger Stokkedal
For bedrifter som leverer produkter fra lager er det avgjørende å ha en konkurransekraftig leveringsevne. For å oppnå dette på en kostnadseffektiv måte, er det nødvendig å dimensjonere sikkerhetslageret med utgangspunkt i estimerte kostnader for lagermanko eller et ønsket servicenivå.
Ettersom det i prinsipp er nesten umulig å estimere mankokostnadene med en rimelig grad av eksakthet, utgår de fleste bedrifter i stedet fra et ønsket servicenivå. Det er imidlertid ikke nok å planlegge for en ønsket leveringsevne. Man må også følge opp den virkelige leveringsevnen ved å måle virkelig servicenivå. Dette er viktig både som en prestasjonsoppfølging i seg selv men også for å få underlag for å endre det servicenivå som brukes for dimensjonering slik at man kan justere sikkerhetslageret for at virkelig servicenivå kan oppnås.
I sammenheng med dette kan man undre hvordan man skal få det virkelige servicenivået til å overensstemme med det man ønsker ved hjelp av det ønskede servicenivået som man dimensjonerer sikkerhetslageret med. Spørsmålet kan kanskje ved første øyekast virke merkelig. Av to forskjellige årsaker er det imidlertid høyst relevant.
Den ene årsaken er at det serviceniv å som brukes i bedrifter ofte ikke er koblet til den beregningsmodell som anvendes for dimensjonering av sikkerhetslager.
Den andre årsaken er at det i prinsipp ikke er mulig å bruke samme servicenivådefinisjon for dimensjonerings- og oppfølgingsformål.
Servicenivåer for dimensjonering
Alle beregningsmodeller for dimensjonering av sikkerhetslager utgår fra en bestemt definisjon av hva servicenivået innebærer og dermed må det finnes en overensstemmelse mellom valg av servicenivå og beregningsmetodikk. Dette er dog ofte ikke tilfelle.
For dimensjoneringsformål er de vanligste forekommende servicenivådefinisjonene som det finnes motsvarende beregningsmodeller for følgende:
SERV 1 = Sannsynligheten for ikke å gå tom i løpet av en lagersyklus
SERV 2 = Andel av etterspørselen som kan leveres direkte fra lager
Med lagersyklus menes tiden mellom to innleveringstilfeller.
SERV 1 angir dermed sannsynligheten for at det finnes kvantiteter tilgjengelige for leveranse direkte fra lager i løpet av en lagersyklus. Mens SERV 1 er et uttrykk for leveringsevnen i løpet av en lagersyklus, er SERV 2 et uttrykk for leveringsevnen over tid.
Beregningsmetodikken for å dimensjonere sikkerhetslager basert på disse definisjoner er svært ulike og kan gi helt forskjellige resultat. Min erfaring sier at den mest brukte beregningsmetodikken er den som tilsvarer servicenivådefinisjon SERV 1 mens den mest brukte definisjonen på servicenivå er SERV 2 om man i det hele tatt har presisert hva som menes med servicenivå for lageret. Med en slik fremgangsmåte må man ha eksepsjonell flaks om man skal oppnå en rimelig kontroll over kapitalbinding og leveringsevne for sitt lager.
Et enkelt eksempel illustrerer hvilke effekter forvekslinger av denne typen kan skape.
Anta at en artikkel har en årlig etterspørsel på 500 stk., at gjenanskaffelsestiden er 2 måneder og at standardavviket for variasjoner i etterspørselen i løpet av denne tiden er 25 stk. Anta videre at man bestiller 100 stk. ved hvert tilfelle og at ønsket servicenivå fastsettes til 95 %.
I dette eksemplet blir sikkerhetslageret 41 stk. om det valgte servicenivået gjelder SERV 1 og 12 stk. om det gjelder SERV 2. Dette er en så stor forskjell at det åpenbart medfører store forskjeller både i kapitalbindning og virkelig leveringsevne til kunden.
Man kan også snu resonnementet og spørre seg hvilket servicenivå i følge SERV 2 et sikkerhetslager på 41 stk. innebærer. Beregninger viser at det kreves et servicenivå på 99,5 %. I dette eksemplet tilsvarer altså et SERV 1 på 95 % et SERV 2 på 99,5 %.
Servicenivåer for oppfølgingsformål
Leveringsevne er et uttrykk for i hvilken utstrekning man kan leve opp til sine kunders ønsker. I forbindelse med oppfølging, bør derfor servicenivået defineres slik at det så langt som mulig blir et uttrykk for oppfylte kundeønsker. Servicenivådefinisjoner som oppfyller slike krav er dog på grunn av begrensninger i de beregningsmodeller som finnes, som regel ulempelige eller direkte umulige å bruke i forbindelse med dimensjonering av sikkerhetslager.
Omvendt har definisjoner som er praktiske og enkle å bruke i eksisterende beregningsmodeller store mangler når det gjelder evne til å gjenspeile utførte prestasjoner mot kundene.
En årsak til at dimensjoneringsmål og oppfølgingsmål er vanskelige å forene, er at servicenivådefinisjoner er artikkelorienterte mens oppfølging ikke kan gjøres på artiklene individuelt men på grupper av artikler. I alle fall om man vil ha en noenlunde frekvent oppfølging. Følgende eksempel illustrerer dette.
Anta at årsforbruket av en viss artikkel er 200 stk. og man bestiller 100 stk. ved hver lagerpåfylning, dvs 2 lagersykluser per år. Anta videre at servicenivået definert som SERV 1 fastsettes til 90 %. Om forbruket helt overensstemmer med de teoretiske forutsetningene, vil det i 4 av 5 år ikke forekomme noen manko. Man skulle altså ikke kunne følge opp servicenivået for denne artikkel mer enn hvert femte år, hvilket jo er helt uinteressant. Forholdet blir omtrent det samme om SERV 2 brukes for dimensjonering og oppfølging.
En måte å løse dette dilemma på, er å gjøre oppfølgingen per artikkelgruppe eller for hele artikkelsortimentet samtidig. Imidlertid medfører også dette vanskeligheter, spesielt om man ved en oppmåling av virkelig servicenivå vil justere sikkerhetslageret ved å endre det dimensjonerte servicenivået.
Årsaken til at det er vanskelig å få en overensstemmelse, er at ulike artikler i en artikkelgruppe vanligvis
verken har eller bør ha samme servicenivå.
Det oppmålte servicenivået utgjør dermed bare et gjennomsnitt for de inngående artiklenes individuelle servicenivåer. Resultatet blir dermed vanskelig å relatere til de individuelle servicenivåer som brukes ved dimensjonering.
Et vanlig forekommende mål for virkelig servicenivå er andel varelinjer som kan leveres direkte fra lager i løpet av en viss periode. Dette er et artikkelindividuelt mål men det uttrykker ikke det samme som SERV 1 og bare delvis det samme som SERV 2.
En noenlunde bra overensstemmelse mellom servicenivå i bemerkelsen andel varelinjer som kan leveres direkte fra lager og SERV 2 kan bare oppstå om artiklene forekommer på mange ordre og mengden per ordre er liten.
Fra et kundesynspunkt er det avgjørende at hele den bestilte mengden kan leveres, ikke bare en del etterfulgt av en restleveranse ved et senere tilfelle. Jo større kundeordrekvantitetene er desto mer avviker derfor servicenivå målt som andel varelinjer av en viss artikkel som kan leveres direkte fra lager i forhold til andel av etterspørselen som kan leveres direkte fra lager, dvs fra SERV 2.
Forskjellene mellom de to servicenivåene kan illustreres med eksemplet som følger.
Anta at etterspørselen per år for en viss artikkel er normalfordelt og har et årsforbruk på 500 stk. og at sikkerhetslageret dimensjoneres slik at 95 % servicenivå oppnås. Gjenanskaffelsestiden er 1 måned og ordrekvantiteten er 50 stk. Virkelig servicenivå i form av andel varelinjer som har kunnet leveres direkte fra lager blir da i følge simuleringer som hver baseres på hundre års forbruk 94,0 %, 92,2 % og 91,4 % om ordrekvantiteten er henholdsvis 2, 5 og 10 st, altså betydelig lavere enn det servicenivå som sikkerhetslageret ble dimensjonert for.
En stor svakhet med servicenivåmålet andel varelinjer som kan leveres direkte fra lager, er at heller ikke dette mål fullt ut er et uttrykk for bedriftens evne til å leve opp til sine kunders ønsker.
En kundeordre inneholder vanligvis mer enn en varelinje og det er den helt komplett leverte ordren som er det eneste helt korrekte målet på servicenivå mot kunde. Å måle dette servicenivået, dvs andel komplett leverte ordre direkte fra lager, er ikke så altfor vanskelig. For øvrig er det et vanlig måletall for en bedrifts leveringsevne. Det som er vanskelig, for ikke å si umulig, er å relatere dette mål til det dimensjonerte servicenivået. Det eneste man med sikkerhet kan si. Er at det dimensjonerte servicenivået må være betydelig høyere enn det ønskede virkelige servicenivået målt på denne måten.
Om for eksempel samtlige artikler i et artikkelsortiment har samme servicenivå, SERV 2 = 95 % og om antall varelinjer på hver kundeordre i gjennomsnitt er 3, så kan man forvente seg et virkelig servicenivå på 0,95 0,95 0,95, dvs ca 86 % om det defineres som komplett leverte ordre direkte fra lager.
Hvordan kan man løse problemet?
Hva kan man så gjøre for å løse denne uoverensstemmelse mellom servicenivå for dimensjonering og for oppfølging? Generelt kan følgende retningslinjer tillempes:
Referanser
----------------
Artikkelforfatter Stig-Arne Mattsson er teknoligie licentiat i produktionsekonomi. Han arbeider for tiden som adjungerad professor ved Institutionen för Teknisk ekonomi och logistik på Lunds Universitet og som bedriftsrådgiver og kursholder i eget selskap. Mattsson har den internasjonale logistikksertifiseringen CFPIM - Certified Fellow in Production and Inventory Management - fra APICS i USA og han har skrevet et stort antall artikler og lærebøker innenfor logistikkområdet.
E-mail: stig-arne.mattsson@swipnet.se
www.logistikk-ledelse.no© 2004
